Sudan inn fra kulden?

I 1997 beordret president Clinton omfattende handelssanksjoner mot Sudan. Osama bin Laden bodde der før han dro til Afghanistan, og det islamistiske regimet i Khartoum ble beskyldt for å støtte internasjonal terrorisme, destabilisere naboland, og stå bak omfattende menneskerettighetsbrudd og en blodig borgerkrig i Sør-Sudan. Blant anklagene var et attentatforsøk på Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba i 1995. I 1998 bombet amerikanerne en farmasøytisk fabrikk som de hevdet produserte nervegass.

Med en utenlandsgjeld som nærmer seg 50 milliarder dollar har kampen mot amerikanske sanksjoner vært et hovedanliggende i Khartoum, ikke minst fordi en opphevelse av sanksjonene er en forutsetning for gjeldslette. Etter fredsavtalen i 2005 som endte med Sør-Sudans uavhengighet, var det håp om at dette ville skje. Men Darfur var allerede i krigstilstand og ble verdens største humanitære katastrofe i 2003. En kraftfull lobby av kjendiser med George Clooney i spissen fremmet anklager om folkemord, og Den internasjonale straffedomstol utstedte arrestordre på president Bashir for krigsforbrytelser i Darfur. President Bush opprettholdt sanksjonene og Obama har nylig gjort det samme, trolig etter press fra Representantenes hus som nå også vil innføre visa-restriksjoner for utlendinger som har besøkt Sudan. Bare Syria, Irak og Iran er på samme liste.

Men noe er i gjære, og mye tyder på at Obama ønsker å bedre forholdet til Sudan. Den amerikanske ambassaden i Khartoum hilste nylig velkommen en beslutning om å fjerne Sudan fra listen over land som driver med hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme. USA støttet også stilltiende et vedtak i FNs Menneskerettighetsråd om å beholde Sudan på listen over land som kun trenger teknisk assistanse og kapasitetsbygging på dette område, ikke en spesial-utsending som tidligere. Sannsynligvis er motytelsen et styrket samarbeid med Sudan om etterretning og anti-terrorisme. Dette har USA og andre vestlige land nytt godt av lenge – Sudan utleverte den venezuelanske terroristen Carlos (Sjakalen) til Frankrike i 1994.

Det er den regionale sikkerhetssituasjonen som er bakteppet for en mildere stemt amerikansk politikk og større europeisk oppmerksomhet. Sudans nabolag - Jemen, Sør-Sudan, Libya og Den sentralafrikanske republikk - er i oppløsning, og lenger vest herjer Boko Haram i Nigeria og IS og al Qaida-grupper i Libya, Mali og deler av Sahara. Når det gjelder Sør-Sudan, er Sudans rolle helt avgjørende for en mulig fredsløsning. Sudan er også transitt-land for flyktningestrømmene fra Eritrea, delvis også fra Etiopia og Somalia, med alt som følger med av organisert kriminalitet og menneskeskjebner.

Til tross for sine mange konflikter seiler derfor Sudan opp som et strategisk viktig land med et stabilt regime. Vestlige land støtter opp om en «nasjonal dialog» som president Bashir har tatt initiativ til selv om få tror at den vil skape fred, fjerne undertrykkelse og gi reelle åpninger for en svak opposisjon.

Mens Bashir håper på «geo-strategiske» ressurser fra Vesten, har utviklingen i regionen og en prekær økonomisk situasjon etter tapet av Sør-Sudan tvunget fram en omlegging av utenrikspolitikken. I mange år var Iran en viktig partner, særlig på det militære området, og det shia-muslimske Iran fikk lov til å drive kultursentre i det sunni-muslimske Sudan. Forholdet til Iran forsuret relasjonen til Saudi-Arabia, men Qatar kom på banen med store midler, involverte seg i Darfur og fikk til gjengjeld hjelp av Sudan i kampene mot Gaddafi-regimet i Libya, i en uhellig allianse med NATO. Forholdet til Saudi-Arabia er nå reparert, Sudan har stengt de iranske kultursentrene og soldater fra Sudan slåss på saudi-arabisk side mot houthi-opprørerne i Jemen. Patronene i de rikeste Gulf-landene styrker grunnlaget for Bashir’s fortsatte maktposisjon i Khartoum.

Alt dette er dårlig nytt for alle dem som ønsker å bli kvitt et repressivt regime og som ser at stabilitet og sikkerhet for tiden betraktes som viktigere enn vern av grunnleggende rettigheter.

Seniorforsker Gunnar Sørbø. Kronikken stod først på trykk i Morgenbladet 24. desember.