Den etniske konflikten har splittet Sri Lanka siden 1956, men utsiktene for varig fred er bedre enn på lenge.

Det er nå ett år siden fjorårets politiske jordskjelv i Sri Lanka. Mahinda Rajapakse hadde ikke bare regjert med strenge og autoritære grep i nesten ti år, men hadde også skrevet seg inn i kongerekken i Sri Lankas historiske krøniker da han sto som seierherre ved borgerkrigens slutt i 2009. De tamilske tigrene var nedkjempet, og etterkrigstiden var preget av triumfalisme og overmot, og ikke minst en total avvisning til internasjonal innblanding i Sri Lankas kompliserte etterkrigspolitikk.

Med et dynastisk familievelde i ryggen, oppførte Mahinda Rajapakse seg som en uangripelig buldrebasse. Det var ytterst få som forventet et maktskifte i 2015. Men fra egne rekker trådte lavmælte Maithripala Sirisena ut, og som Rajapakses rake motstykke ble han raskt sett på som løsningen på alt som var galt.

Hvem er så denne Sirisena? I motsetning til Rajapakse og de fleste andre tidligere presidenter i Sri Lanka, kommer Sirisena ikke fra et politisk dynasti, men faren var krigshelt under andre verdenskrig. Han vokste opp i Polonnaruwa, et singalesisk område et stykke nord i landet. Mens Rajapakse har hatt solid støtte blant singalesiske nasjonalister i sør og vest, appellerer Sirisena til flere velgergrupper, både blant minoriteter som tamiler og muslimer, men også hos den jevne singaleser, og til og med noen ytterliggående buddhistiske munker.

En fellesnevner for Sirisenas støttespillere var at de var skremt av Rajapakses autoritære tendenser, og Sirisenas løfter om å bekjempe korrupsjon, innskrenke presidentembetets utøvende myndighet og sette en ny tone i forsoningsarbeidet med landets minoriteter falt i god jord hos mange. Til tross for dette har Rajapakse fortsatt en lojal tilhengerskare, og står klar til å svekke, og helst velte, Sirisenas politiske prosjekt.

På kort tid har den nye presidenten greid å skape et nytt politisk klima i Sri Lanka. Han opphevet blokaden av flere regjeringskritiske nettsider, trappet ned overvåking og gjorde slutt på trusler mot journalister. Flere svartelistede tamil-organisasjoner har nylig blitt godkjent, og alt i alt har det politiske ordskiftet blitt mer åpent for kritiske røster.

Sirisena har også gått høyt ut med at han skal bekjempe korrupsjon, spesielt der politiske familiedynastier har vært innblandet, med et tydelig stikk mot Rajapakse-familien og deres nettverk. Tiltak har blitt iverksatt, men de store arrestasjonene har ennå uteblitt, og flere begynner å miste tålmodigheten med manglende resultater.

Samtidig er dette et kinkig dilemma. Politiske partnere med tvilsomt rulleblad står i fare for å støtte Rajapakse for å hindre etterforskning, og Sirisena er avhengig av bred støtte for å få gjennom mange kontroversielle saker, ikke minst i kjølvannet av borgerkrigen. I et land preget av politisk klientilisme er det mange steiner å snu, og Sirisena har også selv blitt anklaget for å favorisere familiemedlemmer.

Øverst på den politiske agendaen står fortsatt borgerkrigens etterspill. Selv om regjeringen vant en militær seier over de tamilske tigrene i 2009, har det meste av forsoningsarbeidet stått i stampe. Militær tilstedeværelse i de tamilske nordområdene er fortsatt påtrengende, og løfter om tilbaketrekking har kun delvis blitt innfridd. Politiske fanger har blitt løslatt, men færre enn ventet.

I et land preget av politisk klientilisme er det mange steiner å snu.

Sri Lanka og Rajapakse har siden 2009 hevdet at ingen vesentlige menneskerettighetsbrudd fant sted i sluttfasen av borgerkrigen der tusener ble drept. Mange singalesere regner fortsatt regjeringshæren som ufeilbarlig og motstanden mot et oppgjør rundt krigsforbrytelser er massiv. Etter langvarig politisk press klarte imidlertid FN omsider å utgi en offisiell rapport om forholdene, der kritikken er knusende både mot regjeringshæren og de tamilske tigrene.

FNs rapport bringer på ny diskusjoner om forsoning og maktdeling. Disse temaene er svært ømfintlige i Sri Lanka. Historisk har særlig nasjonalistiske buddhistmunker greid å sabotere alle prosesser som truer det singalesiske og buddhistiske hegemoni, og de hevder at konflikten ene og alene var de tamilske tigrenes skyld. Finnes det nå nasjonal vilje til å forsones med fortiden? Vil domstolene klare å stå med rak rygg i oppgjøret som kommer? Vil man finne en form for selvstyre for tamilene i nord som alle kan leve med? Det er sterke interesser både på tamilsk side og blant singalesiske nasjonalister, og veien vil ikke bli enkel.

Til tross for alt dette har Sirisena et trumfkort i ermet. For første gang i Sri Lankas moderne historie har en president hatt støtte i begge de to store partiene, samt mange småpartier. I Ranil Wickremesinghe har han har også fått en statsminister med erfaring fra tidligere fredsprosesser. Sirisena har varslet reformer i grunnloven det neste året. Disse reformene har også potensial til å adressere maktfordelingen på øyen, og endre på betingelsene som skapte konflikt og krig i utgangspunktet.

Mange forventet økonomisk fremgang etter krigens slutt, men den har uteblitt for store befolkningsgrupper. Det har også strømmen av turister til den vakre øyen. Da norske fredsmeglere sist var involvert i Sri Lanka, var mangel på økonomisk fremgang en av årsakene til at motstanderne av en fredsavtale fikk vind i seilene blant den singalesiske majoritetsbefolkningen.

2016 blir et kritisk år for Sri Lanka. Den etniske konflikten har splittet Sri Lanka siden 1956, men utsiktene for varig fred er bedre enn på lenge. Tre mulige scenarioer trer frem:

  1.  Sirisena klarer å få gjennom en skikkelig forsoningsprosess og konstitusjonelle reformer som tilfredsstiller brede lag av befolkningen, både tamiler og singalesere.
  2.  Rajapakse klarer å mobilisere sterkt mot Sirisenas forsoningsprosjekt og overtar etter hvert igjen makten.

3. Forsoningsprosessen halter og blir utsatt, og de konstitusjonelle endringene blir stort sett av kosmetisk natur, men nok til at det internasjonale presset avtar, men ikke forsvinner.

Gitt den betydelige motstand reelt fredsarbeid vil møte fra singalesiske nasjonalister med Rajapakse og buddhistiske munker i spissen, er dette siste alternativet dessverre ikke usannsynlig. Det er fortsatt grunn til å bry seg om utviklingen i Sri Lanka.

Les kronikken på BT sine nettsider her

Gunnar Sørbø og Michael Hertzberg. Kronikken stod første gang på trykk i Bergens Tidende 17. januar 2016.