Arabiske muslimers tv-vaner er ikke så annerledes enn nordmenns: Nyheter, debatt og amerikansk film- og serieproduksjon er blant favorittene.
Under min ortodokse religiøse periode for omtrent 15 år siden var jeg på en konferanse sammen med en statssekretær i et svensk departement. Jeg kommenterte en av hans historier med at «du er jo den rene Sir Humprey», den manipulerende statstjenestemannen som var den egentlige beslutningstageren i den britiske tv-satiren Ja vel, statsråd. Mannen utbrøt med stor entusiasme at det var hans yndlingsserie, men plutselig så han spørrende og litt undrende på meg og sa: «Jeg trodde ikke muslimer så på slike program.»
I dag kan kanskje hans bemerkning virke litt fjern med den kunnskapen vi har om at den muslimske gruppen gjenspeiler samme mangfold som alle andre religiøse grupper. Imidlertid møter jeg stadig lignende fordommer om at muslimer bare hører på koranresitasjon og ser på tv-nyheter og debattprogram, om de i det hele tatt ser på «mufsidisjon» (demoralisasjon), som mange salafi-muslimer (som tolker de islamske tekstene bokstavelig) foretrekker å kalle tv-apparatet.
Dette synet på muslimer kan selvfølgelig ha å gjøre med at det finnes en idé blant de strikt praktiserende muslimene om at de skal unngå «tomt prat» og at all fritid skal vies Gud. Men i motsetning til dette idealet er muslimers virkelighet, på samme måte som personer med annen tro, at de også ser på filmer, såpeoperaer og andre rene underholdningsprogram, samtidig som de både kan være troende og praktisere sin tro.
Media har sammen med den kommunale skolen tidligere vært det sosiale limet i samfunnet. Gjennom skole og media har nye generasjoner blitt sosialisert inn i nasjonale og politiske ideologier, og sosiale og kulturelle strukturer har stadig blitt produsert og reprodusert i disse foraene. Media representerte det offentlige, altså samfunnets «gode» verdier.
I den arabiske verden var de nasjonale tv-kanalenes rolle å opprettholde mer eller mindre despotiske statslederes makt, og denne makten ble legitimert gjennom nyheter og stadig gjentagende reportasjer om nasjonen og lederskapet. Den strenge sensureringen ledet til at ingenting av det som ikke passet den ledende elitens ideologi kom ut i det offentlige rommet. Med de nye satellittkanalene som har grodd opp som paddehatter fra slutten av 1990-tallet, sammen med internetts stadig økende innflytelse, ble dette nasjonale tv-monopolet oppløst, og det frie ordet har nå fått spillerom.
Den påvirkningen som globaliseringen av media har kan ses i de gryende demokratiseringsprosessene i mange arabiske land, som for eksempel Jordan, Egypt og Libanon. Den kulturelle påvirkningen av de nye mediene er imidlertid vanskeligere å måle. Innholdsanalyse av tv-programmer som nye generasjoner arabere ser kan likevel gi oss visse antagelser.
Den nye politiske åpenheten i det offentlige, der mange mennesker blir eksponert for debatter der både etablissementet og opposisjonen kommer til orde, vil sannsynligvis lede til at nye generasjoner venner seg til en meningspluralisme i det offentlige rom. At meninger som tidligere var sensurert nå får florere fritt har også økt det generelle politiske bevissthetsnivået i arabiske land.
Det er videre mulig å anta at når unge mennesker i arabiske land daglig eller ukentlig ser på tv-program der fri omgangsform mellom mann og kvinne fremstilles som uproblematisk og «naturlig» og ikke stigmatiseres som i deres egne land, påvirker dette deres syn på kjønnsrelasjoner og ikke minst på kjærlighet og romantikk. Da jeg satt i drosjen som skulle føre meg fra Allenby-broen til Ramallah i april i år satt sjåføren og snakket i telefonen med sin forlovede, og hans hete, kjærlighetsfulle ord om lengsel og savn og hennes likeså hete svar, som på grunn av mobilforbud under kjøring kom ut i høyttaleren, vitnet om en åpenhet som ikke var like selvsagt i disse traktene for 15 år siden.
Det er ikke bare på det private planet kjønnsrelasjonene forandrer seg. Det nye mediet har forsterket den arabiske kvinnens synlighet. Det er påfallende hvor mange flere kvinner som beveger seg i det offentlige rommet i for eksempel dagens Amman, Jordans hovedstad, enn det var under mine besøk der på 1980- og 1990-tallet. Mens det på den tiden var mennene som eide gatene og kvinnene holdt seg i hjemmet, har kvinner der og over hele den arabiske verden blitt synlige både gjennom at de tar høyere utdannelse og at de jobber ute i samfunnet, i butikker og i ulike samfunnsinstitusjoner.
Al-Jazeera hadde fra begynnelsen av flere kvinner som nyhetsopplesere, og under mitt besøk i Qatar på slutten av 1990-tallet fortalte den daværende lederen for kanalen Muhammad Jasim al-Ali at han hadde prøvd å ansette kvinner med hijab, men at han ikke hadde klart å finne noen som dugde. Khadija Ben Ganna, som hadde begynt å jobbe på al-Jazeera allerede på slutten av 1990-tallet, ble det første kvinnelige nyhetsankeret med hijab da hun tok på seg sløret i 2003. Kvinner med hijab har også viktige stillinger i den libanesiske islamistbevegelsen Hizbollahs private satellittkanal Minaret. Der leser de opp nyheter og leder politiske diskusjoner der både menn og kvinner er med. I dag er kvinner både med og uten hijab vanlig i alle arabiske tv-kanaler.
I motsetning til våre gallupundersøkelser der vi til stadighet blir ringt opp av forskjellige firmaer som spør oss ut om våre medievaner, har det vært få studier om hva folk i den arabiske verden ser på tv eller hvor mye de bruker internett. Det siste året har jeg gjort en spørreundersøkelse blant universitetsstudenter på tre fakulteter, humaniora, tekniske fag og sharia (her: islam-studier), i Jordan, Syria og på okkupert palestinsk område. I undersøkelsen hadde jeg spørsmål om hvilke tv-program de så på, hva de brukte internett til og hvilke av de to mediene de foretrakk. Det var også spørsmål om religiøs tilhørighet og studentenes subjektive oppfatning av hvor religiøse de var.
Jeg hadde opptil 98 prosent svarfrekvens ettersom jeg hadde fått tillatelse fra universitetsledelsen til å utføre undersøkelsen. Litt ironisk var det i dette tilfellet en fordel å være i land med autoritært styresett; studentene måtte bare svare på spørsmålene. Samtidig kan man tenke seg at denne tvangen kunne være en feilkilde i undersøkelsen – studentene svarte kanskje det de trodde de skulle svare. Men anonymiteten ble så sterkt vektlagt både av meg og av lærerne at denne muligheten er marginal.
En viktig observasjon var at en stor majoritet av de kvinnelige studentene i undersøkelsen bar hijab. Likevel var andelen av hijab noe mindre på de tekniske fagene enn på humaniora og sharia. Det store flertallet kvinner satte seg på en 3-er av 5 stadier av grad av religiøsitet. Da jeg spurte om de gjorde dette fordi de ville være ydmyke, en viktig dyd i islamsk teologi, svarte de at nei, de kjente virkelig at de ikke var så veldig «religiøse». Religionen var mer som en grunntrygghet for dem og ikke noe som de tenkte på hele tiden.
Flere svarte også at de bare ba til Gud noen ganger i uken, altså ikke daglig som er påkrevd i sharia, og noen svarte at de ba bare noen ganger i måneden. I dette perspektivet kan det derfor virke som hijaben for mange av disse muslimske kvinnene var mer et sosialt og kulturelt fenomen enn et religiøst. Dette viste seg også i klesstilen. Selv om mange hadde sjal på hodet, hadde de ganske trange klær, og mange hadde også sminke.
Et stort flertall av studentene, menn som kvinner, valgte også nyhetsprogram og politiske debattprogram fra satellittkanaler heller enn fra de nasjonale kanalene. De aller fleste som oppga at de så på tv-nyheter valgte daglig al-Jazeeras program. Noen, men langt færre, så også på al-Arabiyya, kanalen som ble satt opp i 2003 av en gruppe arabiske politiske ledere for å motvirke den påvirkningen som al-Jazeeras kritiske øye på deres politikk har på den arabiske allmennheten. Likeledes så flere jevnlig på al-Jazeeras politiske debattprogram, der to eller flere personer med motsatt standpunkt verbalt kjemper mot hverandre, og der debatter som tidligere bare har kunnet foregå i den private sfære nå finner sted i det offentlige uten at arabiske myndighetspersoner kan gripe inn.
Men det mest iøynefallende i denne studien var at et stort flertall av de spurte studentene så på amerikanske filmer, serier og sit-coms daglig eller noen ganger i uken. Flere studenter uttrykte at de amerikanske produksjonene er så profesjonelt gjort i forhold til de arabiske og at tematisk var de også mer interessante og underholdende. Serien Venner for livet var en populær serie for mange, og kriminaldramaet CSI ble hyppig nevnt. Oprah Winfreys talkshow var en annen favoritt, særlig blant kvinnene. Som eksempelet med drosjesjåføren ovenfor viser, er det klare tegn på at de normsystemene som reproduseres i den globaliserte kulturelle amerikaniseringen har innflytelse også i den arabiske verden, med både en begynnende, mer åpen omgangsform mellom kjønnene og en synligere seksualitet.
Også tyrkiske tv-serier er veldig populære. Flere unge kvinner fortalte med en selvironisk latter hvordan de satt sammen med hele familien og så på de tyrkiske seriene kveld etter kveld og ble helt oppslukt av hovedpersonenes kjærlighetsliv. Det går også vandrehistorier om hvordan de tyrkiske seriene har vært årsak til at skilsmissestatistikken har gått opp i flere arabiske land og at unge kvinner ikke blir forelsket i sine arabiske friere eller unge ektemenn, fordi de sammenligner dem med de vakre, lyshudede og romantiske mannlige tyrkiske skuespillerne, som overøser sine kvinner med blomster og vakre ord. «Hvem vil ha en kontrollerende og oppfarende (’asabiyy) arabisk mann når det finnes menn som Muhannad (en av hovedpersonene i en av de tyrkiske seriene)?» utbrøt en ung kvinne fra det okkuperte palestinske området. De tyrkiske seriene har imidlertid ikke bare kjærlighet som tema.
Den sterke ikke-arabiske kulturelle påvirkningen fra amerikanske og tyrkiske tv-produksjoner har til en viss grad blitt motvirket av den syriske tv-serien som har vært på luften daglig hver ramadan fra 2006 til 2009, Nabolagets port (bab al-hara), som utspiller seg i 1930-tallets kolonialiserte Syria. I undersøkelsen viste det seg at denne ble sett av mer enn 70 prosent av de spurte, både menn og kvinner. Denne serien har sterke arabiske nasjonalistiske strømninger og spiller på nostalgiske forestillinger om de tradisjonelle arabiske verdiene. I «nabolaget», et viktig islamsk begrep, tok folk vare på hverandre, alle kjente alle, den sosiale kontrollen var sterk (i positiv betydning), menn og kvinner kjente sine grenser; menn i det offentlige og kvinner i den private hjemmesfæren, og menneskene levde et enkelt liv. Nabolagets port kan muligens betraktes som en parallell til den norske serien Vestavind, familiekrøniken med sterke nostalgiske innslag, som gikk på tv på 1990-tallet.
«Kampen» mot ytre negative påvirkninger er også et viktig element i Nabolagets port; det syriske folket gjorde felles og massiv motstand mot den europeiske kolonialismen. Serien er altså på flere nivå en reaksjon på modernitet i alle dens former, og på samme måte som Vestavind negativ til 1900-tallets moderniseringsprosesser. Den syriske serien har, ikke forbausende, fått bred støtte fra mange arabiske makthavere.
