Kenyas nye president får reise dit han vil, selv om han er tiltalt ved Den internasjonale straffedomstolen.
For noen uker siden ba Ugandas president Yoweri Museveni og Etiopias statsminister Hailemariam Desalegn sine kolleger i Den afrikanske union (AU) om å slutte seg til et forslag der Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag blir erklært som en rasistisk domstol som bare er ute etter afrikanere. De fleste afrikanske lederne støttet entusiastisk erklæringen, til tross for at Fatou Bensouda fra Gambia har overtatt som hovedanklager ved ICC.
Den afrikanske misnøyen med ICC begynte for alvor med arrestordren på Sudans president Omar al-Bashir i 2009, for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser begått i Darfur. Senere kom også folkemord med i tiltalen. Mens vestlige land og organisasjoner støttet opp om arrestordren, ble den kritisert av både AU og Den arabiske liga, og av land som Kina og Russland.
Mange forskere hevdet at ICC la kjelker i veien for å gjennomføre fredsavtalen som ble undertegnet i 2005 mellom Sudans regjering og frigjøringsbevegelsen SPLM i Sør-Sudan. Hvordan ville det bli mulig å samarbeide om fred med en president som måtte til Haag uansett hvor godt han eventuelt begynte å oppføre seg? Svaret fra daværende hovedanklager i ICC var at man forhandler ikke med forbrytere og at ICC var en realitet som det internasjonale samfunn for alvor må begynne å forholde seg til.
Bashir er fortsatt president i Sudan, og internasjonale aktører gjorde ikke noe nummer av at han stilte til valg og fikk økt sin formelle legitimitet i 2010. Siden arrestordren ble utstedt, har han reist til flere land som er medlemmer av ICC og som derfor har en forpliktelse til å arrestere ham og bringe ham til Haag. Syv ganger har ICC rettet en formell henvendelse til FNs sikkerhetsråd og bedt det om å gripe inn for å sikre en arrestasjon, men ingenting er blitt gjort.
Islamisten Bashir er ikke veldig populær blant afrikanske kolleger. Mobiliseringen i AU kom for alvor da også Kenyas nye president Uhuru Kenyatta fikk beskjed om å komme til Haag. Han er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten på grunn av volden i Kenya etter forrige valg i 2007-08, og rettssaken mot ham skal etter planen starte 9. juli. I mai besøkte Kenyatta London og møtte statsminister David Cameron i Downing Street.
Før årets presidentvalg hadde britene signalisert at offisielle relasjoner med Kenyas president måtte begrenses til «viktige kontakter» hvis Kenyatta ble valgt. Besøket ble definert som nødvendig fordi Kenya har sendt 5000 soldater til Somalia, noe som var tema for et møte i London der også Norge deltok. Det var ingen land som reagerte negativt på at Kenyatta besøkte London. Det er frykt for at en konfrontasjonslinje bare vil åpne veien for land som India og Kina, som allerede er tungt inne i Kenya.
Vi har et stykke å gå før realpolitiske hensyn viker for beslutninger tatt i det internasjonale rettssystemet som Norge har vært med å etablere. Da den andre verdenskrigen var slutt, lot USAs general Douglas MacArthur den japanske keiser Hirohito, som var alliert med Hitler, sitte i sitt slott i Tokyo uten å bli straffeforfulgt.
Etter krigen var det liten interesse for å etablere noen internasjonal straffedomstol. Særlig USA var sterk motstander av en domstol som kunne få jurisdiksjon over egne borgere. Men folkemordet i Rwanda og grusomhetene på Balkan i første halvdel av 1990-tallet fremskyndet prosessen. Et internasjonalt krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia ble dannet i 1993. ICC ble etablert i 2002 og har i dag 122 medlemsland.
Vi vet ennå ikke nok til å si at forhandlinger og straffeforfølgelse kan føres parallelt med positivt resultat. Men i Sudan er kombinasjonen av konfrontasjon og samarbeid blitt et problem og har bidratt til at støtten til ICC er redusert. Til og med tankesmien International Crisis Group, som i alle år har holdt en aggressiv linje overfor regimet i Khartoum, mener at Bashir bør få amnesti hvis han blir mer samarbeidsvillig.
ICC har også selv bidratt til angrepene som rettes mot domstolen. Ifølge egyptiske Cherif Bassiouni, en av de fremste kjennerne av det internasjonale rettssystemet, hadde ICC i fjor et budsjett på 870 millioner kroner og en stab på over 1000, men bare fire rettssaker og syv personer i fengsel. I spesialdomstolene som ble opprettet for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, lå kostnadene på nærmere 70 millioner kroner per anklaget, noe som sier mye om manglende effektivitet.
Vi lever i en tid med større internasjonal opptatthet av sikkerhet og økonomi enn av rettigheter og ofre. Blant stater flest er det større interesse for transnasjonale forbrytelser som menneske- og narkotikahandel enn krigsforbrytelser innen enkeltland. Når vi også ser at det internasjonale samfunn ikke greier å gjøre noe med alvorlige overgrep, enten det er høye drapstall i Mexicos narkotikakrig eller i Syria der over 80 000 har mistet livet på et par år, synes fremtiden for ICC temmelig usikker. Krigsforbrytelser inngår dessuten ofte i komplekse sammenhenger.
I Darfur går det an å hevde at ICC tok justisområdet ut av hendene på folk som bor der. De har mistet mulighetene til å tilby amnesti, tilgivelse og kompensasjon i bytte for fred, fordi grupper som har begått kriminelle handlinger ikke er villige til å forhandle med sine ofre så lenge sverdet til ICC henger over hodene deres. Når de forhandler, unngår de å snakke om fortiden. Forsoningsprosesser settes på vent.
Internasjonal strafferett er en blanding av idealisme og egeninteresse. For øyeblikket kan ICC bare operere i svake stater og er underlagt internasjonal maktpolitikk. Rettferdigheten må derfor ofte vente mens realpolitikken rår.
