Historisk arkiv

Christian Michelsen-forelesningen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

I denne forelesningen vil jeg argumentere for hvorfor globaliseringen kommer til å fortsette. Og vi må arbeide for inkluderende globalisering. Slik jeg leser det må vi skille mellom stort og smått: Globalisering er den store trenden og kommer til å være det. Det store hjulet. Menneskehetens utvikling, sa statsministeren innledningsvis i Christian Michelsen-forelesningen fredag kveld.

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Jeg vil starte med å takke Christian Michelsens institutt for invitasjonen. Dere blir kanskje ikke overrasket over at jeg alltid synes det er hyggelig å være her i Bergen. Og så er det spesielt hyggelig å være her i aulaen, vegg i vegg med universitetsmuseet.

I snart to hundre år har museet bidratt til det akademiske miljøet her i Bergen. Men dette er ikke bare en arena for fordypning og formidling. Det er også et sted for internasjonalt engasjement. Fra Nygårdshøyden har man alltid hatt god utsikt mot verden.

Få illustrerer dette bedre enn Wilhelm Friman Koren Christie. Christie var en av grunnleggerne av museet. Men han var også engasjert i rikspolitikken og opptatt av de internasjonale strømningene. I 1814 var han med på å forfatte Norges grunnlov. Impulsene hentet han fra land som Frankrike og USA. Da selvstendigheten ikke lot seg berge, engasjerte Christie seg for fullt i forhandlingene med Sverige. Med stor kyndighet bidro han til å sikre Norge best mulig vilkår i den nye unionen.

Fra Christie går det en linje til Christian Michelsen. Michelsens liv var preget av den samme unike interessen for både vitenskap og politikk. Som Christie behersket også Michelsen den hjemlige så vel som den internasjonale scenen. Og på et kritisk tidspunkt i vår historie mønstret han som Christie pragmatisme og oppfinnsomhet for å sikre Norges verdier og interesser.

Jeg tror Michelsen ville vært stolt over instituttet som bærer hans navn. Over et internasjonalt forskningsmiljø i hjertet av sin gamle hjemby. Over et institutt som ofte leverer forskning som både er akademisk solid og politisk relevant.

Så mye om den delen av historien, som tidligere generasjoner opplever også vi vår egen samtid som uforutsigbar og kompleks. Den gang som nå mener jeg vi gjør klokt i å holde fast ved noen grunnleggende verdier. Men skal vi gjøre det må vi også forstå hvilke krefter som omgir oss.

I denne forelesningen vil jeg argumentere for  hvorfor globaliseringen kommer til å fortsette. Og vi må arbeide for inkluderende globalisering. Slik jeg leser det må vi skille mellom stort og smått: Globalisering er den store trenden og kommer til å være det. Det store hjulet. Menneskehetens utvikling. Alt: teknologi medfører større globalisering, demografi, kommunikasjon og ressurssituasjonen forteller oss at slik vil det være også fremover. Vi må finne felles løsninger og felles svar. Hvis ikke får vi utfordringer og globalisert uskkerhet. Uansett, vi mennesker trekkes tettere sammen.

Nasjonalstatene, regionene og endatil de internasjonale institusjonene er, enten man liker det eller ikke, de mindre hjulene. De er virkemidler og måtr å organisere seg på.  De må levere på grunnleggende velferd. De må levere på håp, arbeidsmuligheter, sikkerhet, medbestemmelse og velferd. Vi må skape  håp for hver og en i verden.

Vi er kommet til et punkt der vi må få det store og de små hjulene til å klikke bedre sammen, og målsetningen må være å skape inkluderende globalisering. Denne dynamiske kraften kommer til å fortsette.

Jeg vil komme direkte og indirekte tilbake til den tanken når jeg skal snakke om både utvikling og sikkerhet.

Hver generasjon har likt ulikt verdensbilde. Dette reflekterte jeg første gang da jeg talte til et kurs hvor jeg skjønte at de var født etter murens fall. Hver generasjon har sitt verdensbilde.

Verden føles kanskje spesielt vanskelig akkurat nå fordi vi i et kvart århundre er blitt vant med at verden blir bare bedre og tryggere.

Da tusenårsmålene ble vedtatt i FN i år 2000, mente mange at de var urealistiske. Da FN gjorde opp status 15 år senere var mange av dem nådd.  Det var gjort god bevegelse. Vi kunne konstatere at ekstrem fattigdom var halvert siden 1990. En milliard enkeltmennesker var løftet ut av fattigdom.

I vår levealder har vi fått oppleve at stadig flere har lært seg å lese og skrive, at flere jenter får skolegang enn noen gang tidligere i historien. Over store deler av verden lever folk lenger. Barnedødeligheten går ned. Mennesker får bedre utdannelse og har bedre helse.

Vekst er ikke lenger et vestlig fenomen. I dag finner vi vekstøkonomier på alle kontinenter og i alle regioner. Den teknologiske utviklingen har vært enorm. Og sist, men ikke minst, i de fleste regioner kriges det mindre enn før. Mest markant har nedgangen vært i Europa.

Det er lett å ta disse forholdene for gitt. Men vi skal ikke så langt tilbake i historien for å finne et helt annet Europa. Et Europa hvor det 20. århundrets mest ekstreme ideologier ble utformet og satt ut i livet. Hvor de blodigste krigene ble utkjempet. Et Europa hvor supermaktene målte krefter og hvor regimer bygde murer for å hindre egne innbyggere fra å rømme.

Men etterkrigstiden ble starten på noe nytt. På ruinene av det gamle Europa bygde vi en sikkerhetsarkitektur som vi siden har nytt godt av. Utviklingen av FN, NATO, EU, OSSE og Europarådet la grunnlaget for en ny verdensorden, og etter 1989, et helt nytt Europa.

Et trygt, stabilt og velstående Europa. Et Europa hvor markeder erstattet slagmarker. Et Europa hvor vi i dag kan handle, reise, studere, arbeide og gifte oss på tvers av landegrenser.

De veivalgene som ble gjort like etter andre verdenskrig, ga oss dagens Europa: En verdensdel hvor de fleste land ikke lenger skaper konflikter, men bidrar til å løse dem i fellesskap.

Et verdifellesskap som forsvarer og videreutvikler folkeretten. Som fremmer demokrati, menneskerettigheter, likestilling mellom kvinner og menn og rettsstatsprinsipper langt utover egne grenser.

Et økonomisk fellesskap som handler stadig mer med hverandre. Som videreutvikler global handel og tar ansvar for å løse globale utfordringer slik som klimaendringer og miljøproblemer.

Samtidig som vi altså har sett en betydelig positiv utvikling, møter vi nye globale sikkerhetsutfordringer. Vi ser mer og mer hvordan ukonvensjonelle trusler får konsekvenser for stabilitet, sikkerhet og utvikling, og truer staters eksistens. ISILs brutale fremferd i Syria. Libya og Irak og terrorgruppens rekruttering av europeiske borgere er ett eksempel som viser kompleksiteten når vi skal se sikkerhet og utvikling i sammenheng. Boko Harams herjinger i Nigeria er et annet.

Sør for Europa har vi sett fremveksten av et belte av ustabilitet. Fra Sahel i vest, via Syria og Irak, til Afghanistan i øst. Tiår med undertrykkende og konfliktskapende politikk i mange land i Midtøsten og Nord-Afrika har dannet grunnlaget for dramatiske omveltninger i regionen siden 2011.

Svakt styresett  og porøse grenser har mange steder gitt stort spillerom til terroristgrupper og organiserte kriminelle nettverk. Disse truer ikke bare Europa. Blant de 20 landene som ble hardest rammet av terrorisme i 2015, var ni afrikanske.

Norge er ingen passiv tilskuer i Europas nabolag. Kampen mot ISIL er en del av en global kamp mot voldelig ekstremisme. Vi har, slik FN også har slått fast, en plikt til og et moralsk ansvar for å bekjempe ISILs forsøk på å etablere et permanent terrorvelde i regionen.

Vår innsats er først og fremst rettet mot menneskene som er rammet av konfliktene: Norskstøttet minerydding i Irak har bidratt til at tusenvis har fått hjemmet sitt tilbake, og vi er opptatt av å hjelpe ofre for kjønnsbasert vold - et innsatsområde under press- dessverre.

I Syria har Norge tatt en global lederrolle i den humanitære innsatsen. Vi har ledet giverlandsgruppen, og sto bak konferansen i fjor som mobiliserte 12 mrd USD til Syria og nabolandene. Norge gir 10 mrd. kr over fire år. Jeg har vært særlig opptatt av utdanning. Også barn som lever i krigen har rett til skolegang, rett til en fremtid. Det er uhorvelig viktig i et postkonflikt samfunn, at barn har fått utdanning også i en konfliktsituasjon.

Men som jeg sa er forholdene komplekse, og med en reel sikkerhetstrussel fra regionen har ikke bistand  vært nok.

Norges militære innsats har og skal ha grunnlag i folkeretten. På invitasjon fra irakiske myndigheter trener vi sikkerhetsstyrker som skal forsvare Iraks territorielle integritet mot ISILs forsøk på å etablere et terrorvelde i regionen. Oppdraget med base i Jordan har på samme måte som formål å trene syriske grupper som slåss mot ISIL. Dette gjør vi som et ledd i operasjon «Strong Resolve».

Og vi har jo etter hvert en del erfaring. Afghanistan er der vi har lært mest om komplekse konflikter.

Viktigst igjen er folkeretten. Vi deltok i en operasjon etter angrepet på World Trade Center, der USA fikk medhold av sine allierte til å aktivisere artikkel 5 i NATO traktaten, og medhold av FN til selvforsvar etter artikkel 51 i FN pakten.

Siden har vår innsats i Afghanistan endret format og karakter. Men ett ligger fast. Det har hele tiden dreid seg om å stå opp for universelle verdier: fred, grunnleggende menneskerettigheter, utviklingen av demokratiske institusjoner, kvinners rettigheter ogytringsfrihet. Afghanistan har fremdeles mange problemer, enten det er korrupsjon, terror eller humanitære forhold. Jeg drøftet mange av dem med president Ghani i februar - åpent og konstruktivt fordi Afghanistan i 2017 ikke er et terrorvelde som i 2001, men et ungt demokrati med fungerende institusjoner og rettigheter for befolkningen. Men en lang vei å gå før det nærmer seg det vi tenker på som et fungerende demokrati. Vi skal fortsatt være der som en av de tyngste bidragsytere og bistå på mange sektorer, men la meg igjen fremheve utdanning, lokal næringsutvikling og godt styresett.

Og her er en viktig lærdom, ikke bare om Afghanistan, Syria eller Irak: Militær innsats og påfølgende stabilisering er en og samme sak om man skal skape varig fred. Jeg mener derfor at man må se militær innsats og bistand i sammenheng når vi diskuterer ressursbruk og byrdefordeling i internasjonale operasjoner fremover. Det er ikke slik at vi klarer å skape utvikling uten sikkerhet, eller sikkerhet uten utvikling.

Vi har vokst opp i en tid der de grunnleggende verdiene først og fremst er blitt utfordret utenfor det euro-atlantiske området. I dag ser vi tegn til at verdiene også kommer under press i land nærmere oss.

Oppslutningen om protestpartier øker. Mange slike partier nærer en dyp mistillit til selve det politiske systemet, til internasjonalt samarbeid og til internasjonale forpliktelser. Hvis de får mulighet til å gjennomføre sin politikk, kan det få negative konsekvenser for samarbeidet i NATO og EU, i FN og Verdensbanken og svekke vår kollektive handlekraft. Da vil de internasjonale institusjonene og statene levere dårligere i en tid der globaliseringen går framover. Det kan skape en negative konsekvenser.

Vi har også sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland. I 2014 opplevde vi for første gang siden den andre verdenskrig at et europeisk land annekterte deler av et annet. Det var dramatisk. Brudd på folkeretten rokker ved selve kjernen i det vi har bygd opp siden 1945. Det bryter ned tillit, skaper frykt og er fullstendig uakseptabelt.

Russlands stormaktsambisjoner er blitt tydeligere. De støttes opp av økt militær evne slik vi har sett demonstrert i Ukraina og Syria, og i våre egne nærområder. Vi ser også at rommet for demokrati og meningsmangfold reduseres på hjemmebane. Dette er utviklingstrekk vi må ta på alvor.

Og så ser vi et verdenssamfunn som strever med å finne løsninger. Som mer enn noen gang føler ansvar for å beskytte menneskeliv, men ikke evner å komme til enighet i FNs sikkerhetsråd. Som har brukt store ressurser på operasjoner i ustabile områder, men uten å finne oppskriften på varig fred.

Gjennom dette opprørte farvannet er vi altså satt til å navigere. Og på ferden tror jeg det er viktigere enn noen sinne at vi holder fast ved prinsippene vi har bygget på. Jeg mener det også er slik vi best ivaretar Norges interesser i årene fremover. La meg trekke frem fire prinsipper som jeg mener må ligge til grunn for vår politikk:

En: Vår trygghet og velferd er helt avhengig av at vi verner om folkeretten og internasjonal rettsorden. Innledningsvis trakk jeg frem Christie og Michelsen. De beskyttet våre verdier ved å slå ring om grunnloven. Det må vi også gjøre. Men i dag er ikke det alene nok.

Folkeretten, inkludert FN-pakten, havretten, menneskerettighetskonvensjonene og miljø- og klimaavtaler er av helt grunnleggende betydning for Norge og norske interesser. Vi må forsvare de verdier som har formet verden etter andre verdenskrig. Den verdensorden som har skapt fremgang for så mange. Sikkerhet og velstand avhenger av respekt for folkeretten og for de grunnleggende prinsippene for internasjonalt samkvem. Derfor er forsvar av folkeretten også forsvar av Norge, det norske samfunn og enkeltmennesket. Ja, mer enn det: Det er et vern for alle land. Mot vilkårlighet. Mot lovløshet. Mot uforutsigbarhet i forholdet mellom stater.

To: Norske interesser sikres best gjennom internasjonalt samarbeid. Som jeg sa i nyttårstalen; «Historien om Norge viser at vår velstand og vår trygghet skaper vi best sammen med andre». Historien har lært oss hvordan det er å være en liten brikke i stormaktenes spill. Og at vi står tryggest når vi står sammen med andre land som deler våre demokratiske verdier.

Derfor må vi hele tiden sørge for at de internasjonale organisasjonene forblir relevante og evner å løse utfordringene som oppstår. At FN forblir den viktigste internasjonale møteplassen. Ingen andre organisasjoner har en slik legitimitet som overordnet ramme for folkerett, globale normer og fellesløsninger. Samtidig må FN gjenspeile endringer i globale maktforhold. EU må svare på migrasjonsutfordringene. NATO må sikre trygghet i et endret sikkerhetspolitisk landskap.  Internasjonale institusjoner og organisasjoner er bare så sterke som vi gjør dem. Nasjonale politikere må ta ansvar og styrke dem gjennom ord og handling, ikke gjemme seg bak eller kritisere ettersom det passer seg.

Tre: Ingen sikkerhet uten utvikling – ingen utvikling uten sikkerhet. Vår sikkerhet påvirkes mer direkte av utviklingen i andre land og verdensdeler enn før. Mangel på utvikling, svake styresett, konflikt og uro i andre land blir i økende grad vår sikkerhetsutfordring.

Rettsstaten og velfungerende nasjonale institusjoner er viktige bidrag til sikkerhet og stabilitet. Norsk politikk bygger på en overbevisning om at demokrati og respekt for menneskerettighetene er forutsetninger for fred og stabilitet.

Derfor kan vi ikke nøye oss med å håndtere sikkerhetsutfordringene. Vi må også søke å løse og forebygge.

Det krever at vår innsats peker utover Europas grenser. Det krever at vi lykkes med å bekjempe fattigdom, med å gi flere et godt helse- og utdanningstilbud, med å ta vare på miljøet.

Derfor er innsats for å oppnå bærekraftmålene en hovedvei. I en krevende tid, har vi klart å enes om en ny tilnærming til utvikling. For første gang har vi en universell agenda. Vi har en felles visjon for verden i 2030. Bærekraftmålene er en erkjennelse av at alle – rike og fattige land – må stå sammen i arbeidet for å skape en fredelig og mer rettferdig verden. En verden der vi tar hensyn til klima og miljø og hvor ekstrem fattigdom kan bli historie. Nasjonale myndigheter, internasjonale organisasjoner, næringsliv og sivilt samfunn må alle trekke i samme retning dersom målene skal kunne oppfylles. Vi har de virkemidlene vi trenger. Nå er det opp til oss å følge opp og nå de ambisiøse målene vi har satt oss.

Fire: proteksjonisme og isolasjon er ikke veien å gå. Det har vi prøvd før. For Norges åpne økonomi er utviklingen i internasjonal handels- og finanspolitikk helt avgjørende. Vi har vært en globaliseringsvinner. Vår økonomi er og forblir helt avhengig av åpne, regulerte markeder. Uten dette vil vi ikke klare å skape den veksten vi trenger for å sikre norske arbeidsplasser og velferdsordninger.

Så hvordan omsetter vi prinsippene i praksis? La meg dele dette inn i tre etapper. Først vil jeg snakke litt om politikken her hjemme, så litt om veivalgene i utenrikspolitikken og til sist litt om utviklingssamarbeidet vårt.

Min hovedoppgave som statsminister er å ivareta norske kjerneinteresser: Vårt lands suverenitet og politiske handlefrihet; våre borgeres liv, helse og velferd; og verdiene vårt samfunn og politiske system er tuftet på. Det arbeidet starter her hjemme.

Jeg er opptatt av at vi som nasjon står best mulig rustet til å oppfatte, forstå og håndtere trusler, risiko og sårbarheter. Derfor er trygghet i hverdagen og styrket beredskap et av regjeringens viktigste satsingsområder.

En mer krevende og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon stiller større krav til nasjonal krisehåndtering og samordning. Fremtidige kriser vil kunne oppstå raskt og uten forvarsel. De kan se annerledes ut enn vi har forestilt oss.

Selv om det i dag ikke eksisterer noen militær trussel rettet direkte mot Norge, må vi være forberedt på å håndtere krise og konflikt også i våre nærområder.

Det understreker betydningen av NATO for Norges sikkerhet. NATOs kollektive sikkerhetsgaranti forutsetter imidlertid at vi selv har et godt forsvar. At vi er i stand til å hevde vår egen suverenitet, holde oppsyn med grensene våre, territoriet vårt, luftrommet vårt og havområdene våre. Både for vår egen del, men også på vegne av alliansen. Vi arbeider aktivt for å øke oppmerksomheten om nordområdet i Alliansen. I tillegg må vi ha evne til å stille opp for andre medlemsland, på samme måte som de skal kunne stille opp for oss.

Derfor har regjeringen valgt å satse på Forsvaret. Et forsvar tilpasset en sikkerhetspolitisk usikker og uforutsigbar tid.

Etter mange år med redusert forsvarsevne vil langtidsplanen sørge for en systematisk styrking hvert eneste år fremover. Dette gjøres ved å sette fartøyer, fly og landavdelinger i stand til å seile mer, fly mer, øve mer. Beredskapen økes.

Men tiltakene her hjemme betyr lite hvis vi ikke har noen ben å stå på ute. Det bringer meg over til utenriks- og sikkerhetspolitikken. I lys av alle endringene har regjeringen jobbet med en melding om veivalg i sikkerhetspolitikken som vi vil legge frem om knapt to uker.

Et ord som «veivalg» gir høye forventninger. Jeg er opptatt av å understreke at veivalg ikke nødvendigvis alltid betyr ny retning. Veivalg kan også være å holde fast ved og tilpasse en kurs som vi allerede vet virker.

For Norge har konsistens, stabilitet og gjenkjennelighet vært viktige prinsipper i utenrikspolitikken. Under skiftende regjeringer har de lange linjene ligget fast. Det mener jeg er en styrke. Men så vil det også være noen områder hvor utviklingen krever at vi innretter oss annerledes.

La meg først trekke frem tre områder hvor folk vil oppleve at det er stor grad av kontinuitet i utenrikspolitikken. Det gjelder NATO, forholdet til Russland og politikken i nordområdene.

NATO er og forblir bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Alliansen er den eneste organisasjonen som både har gjensidige forsvarsforpliktelser og en troverdig kollektiv forsvarsevne.

Mange er i dag opptatt av alle utfordringene NATO må hanskes med. Men er det én ting som alliansen har vist gjennom snart 70 år så er det at den er tilpasningsdyktig, også i krevende tider.

Skal alliansen forbli sterk og samlet, så må vi ta vare på denne tilpasningsevnen.

Så hva vil regjeringen gjøre for å bidra til dette?

For det første må vi bevare de sterke transatlantiske båndene. USA er vår viktigste allierte. Vi er avhengige av et godt forhold.

Det betyr ikke at vi alltid er enige i alle spørsmål. Men også i mer krevende tider må vi minne oss selv om hvor viktig samarbeidet med USA er for vår sikkerhet.

Den nye administrasjonen står ved sin forpliktelse overfor NATO. Samtidig er de utvetydige i sitt krav om at Europa må ta en større del av regningen i NATO.

Det er ikke urimelig at europeiske land må øke sine forsvarsbudsjetter. Europeiske allierte må nærme seg målet om å bruke 2 % av BNP på forsvar. Det er ikke først og fremst viktig for forholdet til USA. Det er også viktig for å møte de store sikkerhetsutfordringene vi ser rundt Europa.

For det andre vil vi styrke samarbeidet mellom NATO og EU. En bedre arbeidsdeling vil gjøre at vi får mer ut av ressursene.

Det tredje vi må gjøre, er å styrke det politiske samholdet i NATO. NATO er og bør forbli det fremste transatlantiske forumet for sikkerhetspolitisk dialog.

For det fjerde må vi sørge for at alliansen forblir relevant. Det har NATO mestret godt. Men med de raske endringene i sikkerhetssituasjonen må vi hele tiden sørge for at alliansen videreutvikler seg innenfor alle tre kjerneområder: kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid.

Sist, men ikke minst så må alliansen ha ressurser til å kunne løse sine oppgaver. NATO får absolutt mest igjen for pengene når landene går sammen om å finansiere virksomheten.

To andre viktige områder som ligger fast, er nordområdepolitikken og vårt forhold til Russland. Regjeringen arbeider for stabilitet, internasjonalt samarbeid, respekt for havretten og godt naboskap.

Selv om forholdet til Russland etter 2014 er endret, har det vært viktig for oss å videreføre det tosidige samarbeidet der det er mulig og i felles norsk-russisk interesse. Det gjelder både institusjonelt samarbeid og det uformelle folk-til-folk-samarbeidet som fortsetter å gjøre seg gjeldende i nord.

Naboskapet vårt til Russland er konstant og viktig. Det betyr ikke at forholdet er uten problemsaker. Disse må vi fortsette å håndtere på en saklig, konsekvent og forutsigbar måte.

Hoveddelen av det militære samarbeidet er suspendert. Samtidig har regjeringen opprettholdt samarbeid på felter som kyst- og grensevakt, søk og redning samt mekanismene i Incidents at Sea-avtalen. Det bidrar til sikkerhet, stabilitet og forutsigbarhet.

Det er samtidig ingen tvil om at NATO er viktig også for Norges forhold til Russland. NATO gir ryggdekning. I de tunge sikkerhetspolitiske spørsmålene står vi sterkere og tryggere som en del av alliansen, og også som en del av det europeiske verdi- og interessefellesskapet.

Norge er på mange måter NATO i nord. Med det følger et ansvar. Vi har bevart solid kunnskap om utviklingen i regionen gjennom skiftende tider. Regjeringen vil sørge for at Norge følger utviklingen i regionen og holder allierte informert og oppdatert.

På de tre feltene jeg her har nevnt er det stor grad av kontinuitet.

Samtidig er det slik at sikkerhetspolitikken favner stadig bredere. Derfor må vi hele tiden tenke på hvordan vi videreutvikler de verktøyene vi har, og om vi på noen felter skal satse tyngre.

Regjeringen legger opp til flere slike satsinger, men jeg vil nevne to spesielt: Vi vil styrke den europeiske og nordiske dimensjonen i sikkerhetspolitikken og vi vil øke satsingen på stabilisering i nærområdene.

For å ta det første først. Over flere år har vi både i NATO og i EU sett tilløp til fordypet samarbeid innenfor mindre grupper. Innenfor mindre kretser land har man kunnet gå raskere frem og dekke felt som ikke fullt ut dekkes av etablerte strukturer. Det dreier seg for eksempel om samarbeid om forskning og utvikling, anskaffelser, opplæring, øvelser og operasjoner.

På felt som ikke dekkes av NATO, eller hvor det vil ta tid å etablere gode løsninger i alliansen, mener vi det er riktig å pleie et slikt dypere samarbeid med noen utvalgte allierte. Regjeringen vil prioritere allierte som kan forsterke Norge i krise og væpnet konflikt. Vi vil samarbeide tettere med utvalgte allierte og med våre nordiske naboer. Vi vil også gjøre satsingen mer strategisk enn før ved at vi ikke bare styrker praktisk samarbeid, men også utenriks- og sikkerhetspolitisk dialog med satsingslandene.

Et eksempel er vårt forhold til Tyskland. I mange saker opplever vi at vi har felles interesser med Tyskland. Den følelsen tror jeg er gjensidig. Vi samarbeider godt mange felt, og Tyskland har i år invitert Norge som gjesteland under sitt G20-formannskap.

Vi vil også styrke den europeiske dimensjonen i sikkerhetspolitikken ved å bidra til økt europeisk sivil og militær krisehåndteringsevne; effektiv yttergrensekontroll; tett politi- og etterretningssamarbeid; og antiradikaliserings- og integreringstiltak.

Sikkerhet er et globalt fellesgode - noe det blir mer av for alle gjennom samarbeid. Vår egen sikkerhet og stabilitet er direkte knyttet til levevilkårene og sikkerheten til folk på andre kontinenter. Vi vet også at forebygging av globale sikkerhetstrusler er bedre og billigere enn brannslukking og gjenoppbygging etter konflikt.

Jeg kom innledningsvis inn på noen bakenforliggende årsaker til økt global uforutsigbarhet og usikkerhet. Nøkkelordene er fattigdom, sult, håpløshet og desperasjon.

Kommunikasjons-revolusjonen har gjort at hele verdens befolkning har tilgang til informasjon, enten det er «fake news» eller fakta.  Reelle og opplevde forskjeller forsterker desperasjonen og håpløsheten for millioner og atter millioner.

Se for deg at du ikke har visshet om neste måltid eller at du ikke vet når neste væpnede angrep, for eksempel tønnebomber, rammer din familie. Dette er hverdagen for ufattelig mange mennesker. Det er en slik virkelighet som gjør veien kort til flukt og farefull migrasjon. 

Følelsen av å ikke være inkludert og at håp om jobb og en bedre framtid er utenfor rekkevidde kan også føre til radikalisering og ekstremisme

Norsk utenriks- og utviklingspolitikk, og ja - jeg vil legge til norsk sikkerhetspolitikk - bygger opp om FNs bærekraftsmål.

Derfor er Norge en internasjonal leder innen global utdanning. Derfor er vi tungt inne i globale helsespørsmål, for å gi et par eksempler. Dette er langsiktig arbeid for å styrke inkludering og jobbmuligheter, rettigheter og samfunnsutvikling. 

Vi må samtidig ta tak i akutte utfordringer.

Hvor viktig det er både for oss selv og andre så vi i 2014 da flere land ble rammet av ebola. Her hjemme tok vi en rekke forholdsregler. Men den virkelige kampen stod i land som Liberia, Sierra Leone og Guinea. Ofte vil det være slik at førstelinjeforsvaret mot grensekryssende utfordringer ligger lokalt. I dette tilfellet i det lokale helsetilbudet.

Norge har også gått i bresjen for å styrke verdenssamfunnets evne til rask epidemibekjempelse. Det norske Folkehelseinstituttet skal huse den nye globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier - CEPI.

Til det dagsaktuelle bildet hører det med at FNs generalsekretær har varslet at 20 millioner mennesker kan rammes av hungersnød i Jemen, Sør-Sudan, Somalia samt Nigeria og regionen rundt Tsjadsjøen. Norge prioriterer tidlig støtte til disse krisene, fra et humanitært budsjett som er historisk høyt på over 5 milliarder kroner.

I februar arrangerte Norge, sammen med Tyskland, Nigeria og FN en giverkonferanse for den humanitære krisen i det nordøstlige Nigeria og regionen rundt Tsjadsjøen. Over ti millioner mennesker har akutt behov for humanitær bistand i dette området. Vi mobiliserte 672 millioner dollar og bidro til å løfte denne krisen på den internasjonale dagsorden. Norge vil bidra med 1,6 milliarder kroner over tre år i langsiktig og humanitær bistand til Nigeria og regionen rundt Tsjadsjøen.

Sahel er et godt eksempel på at verdens land, til tross for svært ulike utgangspunkt, nå framstår som nabolag med utfordringer som må løses i felleskap. Norge er rede til å ta sin del av dette ansvaret. Derfor jobber regjeringen med en egen strategi for norsk innsats i sårbare stater og regioner som vil bli lagt frem i løpet av våren. Vi mener det er viktig at denne favner bredere enn bare bistand. Vi må se innsatsen på mange områder i sammenheng: langsiktig bistand, næringsutvikling, institusjons- og kapasitetsbygging, militære bidrag og støtte til sivilt samfunn. I tillegg kommer den humanitære bistanden.

Noe av det unike med vår tid er at vi er så avhengige av hverandre. Utviklingslandene er også avhengige av at vi oppfyller bærekraftsmålene, ikke minst på klimafeltet. Det vil være vanskelig for mange land å komme seg ut av sårbarhet hvis klimaendringer ødelegger livsgrunnlag, forsterker konflikter og driver mennesker på flukt.

Derfor må vi hjelpe hverandre til å nå målene. Vi må ta tak i årsakene til fattigdom. Vi må bekjempe klimautfordringene. Vi må skape økonomisk vekst og se til at den kommer alle til gode. Skal vi klare dette, må vi hele tiden tilpasse måten vi driver utviklingssamarbeidet på. I årene som kommer venter vi at et stort flertall de ekstremt fattige vil bo i sårbare områder. Samtidig ser vi at stadig færre land vil være avhengig av bistand. Det gir oss mulighet til å konsentrere oss om færre land og styrke innsatsen der den trengs mest.

Likevel vil ikke bistand alene være nok. Vi ser at andre finansieringskilder blir viktigere. Det må få konsekvenser for måten vi bruker midlene på. At vi sørger for at bistanden støtter opp om og utløser andre finansieringskilder. Næringslivet er den største globale motoren for sysselsetting og utvikling. Godt styresett og sikkerhet er viktige forutsetninger for å kunne tiltrekke seg investeringer og sikre videre utvikling.

Og så må vi hele tiden jobbe med metodene og etterprøving av resultater. Hva gir størst effekt, hvordan bekjemper vi korrupsjon og sikrer god forvaltning? Hvilke fagområder bør vi konsentrere innsatsen om? Her har vi mye å bygge videre på. Ikke minst i regjeringens tunge satsing på helse, utdanning, næringsutvikling og klima.

Dette er viktige spørsmål i meldingen til Stortinget om utviklingspolitikken som regjeringen legger frem om knapt to uker. Skal vi sammen med våre partnere nå de ambisiøse bærekraftsmålene, så må vi hele tiden sørge for at politikken er oppdatert.

Jeg startet dette foredraget med å trekke frem to store skikkelser i Norges og Bergens historie, Christie og Michelsen. Jeg tror vi har noe å lære av måten Christie og Michelsen kombinerte politisk virke med et sterkt engasjement for forskning og formidling.

De siste årene har informasjons- og påvirkningskampanjer fra fremmede aktører blitt en utfordring for flere land. I verste fall kan slike kampanjer undergrave samholdet, verdiene og handlingsevnen i våre samfunn. Dette tar vi som myndigheter på største alvor. Samtidig har vi også et ansvar som enkeltmenneske. Noe av det viktigste vernet mot slike utfordringer ligger i at hver og en av oss er velinformerte, kildekritiske og bevisste. Her har skoleverket, universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og presse et særlig samfunnsoppdrag.

Jeg tror Christie og Michelsen ville vært godt skodd for en tid som vår. Hvor det å hegne om sentrale verdier og interesser krever mer av oss en før. Dagens situasjon er selvfølgelig svært annerledes fra hva den var i 1814 og 1905. Nå er det vi som må stå opp for våre sentrale verdier og interesser. Nå er det vi som må lykkes både hjemme og ute på en måte Christie og Michelsen ville være kjent med.

I dag er det vi som skal sikre våre verdier og interesser. Det er vi som må ta til orde for frie og åpne samfunn som hviler på demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og en åpen markedsøkonomi. Vi kan ikke ta vår samfunnsmodell for gitt. Jeg sier «vi». Det er jeg som statsminister, det er dere som forskere og studenter, det er våre barn, våre foreldre og våre venner som må arbeide for det Norge og den verden vi vil ha.