Når kan kvoteringsordninger for kvinner i politikken fjernes?

Bruken av kjønnskvotering i politikken skal i utgangspunktet være midlertidig og avskaffes når målet er nådd. Likevel bryr få seg om denne ‘midlertidigheten’. For når er egentlig tiden moden for å la kvinnene klare seg på egen hånd?

Kvotering er et populært grep for å få flere kvinner inn i politikken verden over. I Afrika opererer mange land med seter forbeholdt kvinner i nasjonalforsamlingen. Kvoteringsordningene er i prinsippet ment å avskaffes når de er overflødige, det vil si når kvinner har opparbeidet seg nok erfaring til å konkurrere på lik linje med menn i valg. Men hvordan vet vi når tiden er moden for å avskaffe kjønnskvotering? Et tydelig signal kan være antallet kvinner som lykkes i overgangen fra et kvotert til et åpent sete, altså hvor mange kvinner som vinner en plass i nasjonalforsamlingen i åpen konkurranse med menn. Erfaringer fra foregangslandene Tanzania og Uganda er nyttige.

Kvotering i Tanzania og Uganda

Tanzania og Uganda har gått fram på svært ulike måter for å kvotere flere kvinner inn i nasjonalforsamlingen. I Tanzania blir de rekruttert i en intern prosess der de politiske partiene lager lister over kandidater som så blir proporsjonalt fordelt i henhold til hvor mange stemmer partiene får i valget. Representanten blir med andre ord valgt indirekte. I Uganda blir representantene valgt direkte, en kvinne fra hvert distrikt.

Både i Tanzania og Uganda har det blitt flere kvoteseter. Dermed har det også blitt flere representanter i landenes nasjonalforsamlinger. I dag er 113 av 393 seter i nasjonalforsamlingen i Tanzania forbeholdt kvinner. I Uganda er tallet 112 av 437. I begge landene er ordningen ment å være midlertidig, som et virkemiddel for å øke kvinners politiske deltakelse. Spørsmålet er hvilken kvoteringsmodell som er mest effektiv med tanke på å sikre at flere kvinner etter hvert vil vinne fram i åpen konkurranse med menn.

Både parlamentarikere og kvinneaktivister fra de to landene tror at kvinners politiske rom vil bli større hvis flere av de kvinnene som har blitt kvoterte inn i politikken etter hvert vinner et åpent sete og dermed gir plass til nykommere. I Tanzania blir stadig flere kvinner som først ble valgt inn gjennom kvoteordningen nå valgt inn på lik linje med sine mannlige medrepresentanter. Det store flertallet av kvinner i nasjonalforsamlingen har erfaring fra kvoteplasser. I Uganda derimot lykkes svært få kvinner med overgangen fra en kvotert plass til et åpent sete. Dette tyder på at Tanzanias kvoteringsmodell er mer effektiv enn Ugandas hvis målet er å gjøre overgangen fra kvote til åpen konkurranse enklere.

Hvorfor er Tanzanias modell bedre enn Ugandas?

Forskjellen mellom de to landene skyldes først og fremst utformingen av kvoteordningen og regjeringspartienes holdning til kvoter. Det direkte valget i Uganda gjør at velgerne klart kan skille mellom ulike typer representanter. Dette har bidratt til å skape en utbredt holdning om at kvoterte seter er for kvinner og åpne seter for menn. Resultatet er to ulike valgsfærer for kvinner og menn der antallet kvoterte seter i stor grad setter standarden for antall kvinner i nasjonalforsamlingen. Kvinner som forsøker å bli valgt inn på et åpent sete blir ofte møtt med en beskjed om at de heller burde stille til valg «der de hører hjemme». Motstand mot kvotering finnes både i partieliten og blant portvakter i nominasjonsprosessene innad i partiene. 

Resultatet er at de fleste kvinner ser det som helt urealistisk å lykkes med en eventuell overgang fra en kvotert til en vanlig plass i nasjonalforsamlingen. Et eksempel er den erfarne og sterkt profilerte politikeren Rebecca Kadaga, som både er forhenværende minister og nåværende president i nasjonalforsamlingen, og som har blitt valgt inn gjennom kvoteordningen gjentatte ganger. Alt i alt gir det lite mening for kvoterte kvinner å risikere plassen i nasjonalforsamlingen ved å gå over til et åpent sete der konkurransen er høyere og sjansen for å vinne lavere.

I Tanzania som ikke har egne valg for kvinnelige representanter er det svært få som mener at åpne seter først og fremst er for menn. Dette er mye fordi kvoteringsmodellen ikke skaper inntrykk av at ett valg er for kvinner og ett valg er for menn. Dermed møter kvinner som søker overgang til åpne seter mindre motstand. Det blir faktisk forventet av dem. Sentrale politikere støtter kvinnene og det regjerende partiet Chama Cha Mapinduzi har bestemt at antall perioder man kan velges inn gjennom kvoteordningen skal begrenses. I Uganda har det vært lite påtrykk for å sikre en overgang fra et kvotert til et åpent sete. Forklaringen er at kvoteringssystemet er politisert og at det regjerende partiet National Resistance Movement i stor grad tjener på å beholde dagens situasjon.

Hverken i Tanzania eller Uganda er tiden moden for å avskaffe kjønnskvotering i politikken. Erfaringen fra de to landene viser likevel at kvoteringsdesign i kombinasjon med politisk vilje er helt avgjørende for å sikre at kvinnekvoter på sikt blir overflødige.

Innlegget er basert på følgende artikkel:

• Vibeke Wang and Mi Yung Yoon (2018) “Recruitment mechanisms for reserved seats for women in parliament and switches to non-quota seats: a comparative study of Tanzania and Uganda” of Modern African Studies 56 (2): 299-324. https://doi.org/10.1017/S0022278X18000174