Norge har ikke lenger en egen bistandspolitikk. Bistand er i stedet blitt et påvirkningsinstrument for norske politiske anliggender.
Erik Solheims dobbeltrolle. Beslutningen om at bistand og miljø skal ha felles minister, at neste års økning i bistandsbudsjettet ifølge Utenriksdepartementet skal vies miljøtiltak, og Erik Solheims dobbeltrolle, er den siste og mest dramatiske dreiningen i denne retningen.
Studier av internasjonale bistandsstrømmer viser en klar kobling mellom bistand og giverlands politiske og økonomiske interesser. Men i motsetning til USA, Japan og de gamle kolonimaktene, som tydeligst gir bistand i bytte for politisk innflytelse og markeder, har Norge og gruppen av de såkalt likesinnede givere i årtier hevdet at de står for en annen tenkning:
Vår bistand skal gå dit behovene er størst, og skal begrunnes i andres behov og ikke i norske interesser og politiske agendaer.
Solid dekning i folket.
Denne tenkningen er sterkt forankret hos folk flest - og sterkere i Norge enn i noe annet land. Japan, som lenge har vært verdens største giverland, er nå bekymret for sine egne lave tall i tilsvarende undersøkelser.
Når TV-innsamlingen slår nye rekorder, er det ikke fordi vi gir penger til å finansiere norske agendaer. Det er uttrykk for de gamle verdiene om nestekjærlighet og solidaritet som er og har vært bærebjelken for den store folkelige støtten til bistand.
Når Regjeringen gjentatte ganger sier at bistand er politikk og nå gjør bistand til et viktig instrument i vår egen klimapolitikk, er det helt andre politiske signaler som sendes ut.
Bistand ikke upolitisk.
Som utviklingsforsker vet jeg så inderlig vel at bistand selvfølgelig ikke er upolitisk. Det er viktig å være seg politisk bevisst som giver. Men det avgjørende er hvordan denne politiske bevisstheten påvirker vår bistand i praksis og våre relasjoner til mottageren av vår bistand. Er politisert bistand effektiv?
Jeg har jobbet under andre bistandskonsepter enn dem som råder grunnen i dag. Det er påfallende hvordan vår tro på bistandens evne til å skape endring har vokst gjennom årene, i tritt med bistandens størrelse. Det gjelder hele det vestlige giversamfunnet.
Politiske krav sjeldne.
Mens vi i dag sier at bistandens suksess skal måles mot tusenårsmålene - det vil si skape betydelig reduksjon i fattigdom, bedret helsetilstand og økt utdanning, så vi tidligere bistand som et begrenset bidrag til lands egne utviklingsplaner.
Suksess på 1960- og 70-tallet handlet om at tiltakene fungerte etter intensjonen, ikke om landets politikk ble endret. Politiske krav fra giver var sjeldne. Det var nok at vi trodde at mottager kunne gjøre god nytte av hjelpen enten landet var demokratisk eller ikke.
Gulrot og pisk.
På 1980-tallet gikk Verdensbanken i bresjen for å presse frem endringer i økonomisk politikk. Etterhvert kom krav om demokratisering og respekt for menneskerettighetene fra de vestlige giverlandene. Bistand skulle nå brukes både som gulrot og pisk. Etter hvert har det handlet mer og mer om å få innflytelse på nasjonal politikk i mottagerlandene.
De bistandsavhengige landene, spesielt i Afrika, er i særlig grad blitt utsatt for givernes (ofte velmenende) forsøk på fjernstyring, mens de land som har hatt flere ben å stå på, særlig i Asia, har kunnet unndra seg dette presset og utviklet sin egen politikk. Noe de helt tydelig har tjent på.
Kobler bistand og politikk.
Vi snakker i fagre vendinger om betydningen av at mottagerne må ha et sterkt eierskap, men samtidig har vi så mye vi gjerne vil ha ordnet opp i - på deres vegne.
I stedet for å ta på alvor alle konklusjonene om at bistandskondisjonalitet har vært lite effektiv, enten det dreier seg om betingelser som må oppfylles for å få lån og gaver, straff i form av tilbaketrekking av bistand eller forsøk på å "kjøpe" reformer, ser vi at Regjeringen i økende grad vil knytte bistanden til norske politiske anliggender - engasjement i fredsprosesser og gjenoppbygging etter konflikt, utvikling av olje og gass-sektoren, likestillingsspørsmål og miljø.
Hvor blir det av hjelp til selvhjelp-tankegangen? Hvor blir det av eierskapet? Kaster vi penger på lunkne mottagere som sier ja til norske politiske føringer ikke fordi de tror på dem, men fordi de trenger penger?
Kortsiktige avtaler.
Det er et langt steg fra øremerkingen av politiske merkesaker i det norske bistandsbudsjettet til god anvendelse av pengene. Det siste er helt avhengig av hva som skjer på mottagersiden. Noe vi må innse at vi ikke kan og ikke bør ha noe styring på.
Likevel har vi det siste tiåret sett en dreining i bistandsbudsjettet bort fra langsiktige avtaler med partnere vi har tillit til, til kortsiktige avtaler med partnere vi i bunn og grunn er skeptisk til.
Politiske signaler.
Land som Afghanistan, Sudan, Palestina, Sri Lanka og land på Balkan har vært blant våre største mottagere. Bistanden har vært styrt av behovet for å gi norske politiske signaler. Bistanden til mer velfungerende hovedsamarbeidsland, har vært sterkt synkende. Andelen av budsjettet som lett kan omdisponeres på årlig basis og ikke er bundet i langsiktig forpliktende avtaler har økt kraftig. Det politiske handlingsrommet er blitt større.
Dette har vært en bevisst og villet utvikling fra Stoltenberg, Støre og Solheim begrunnet i at bistand i høyere grad må være en del av norsk utenrikspolitikk og nå miljøpolitikk, og etter 11. september en del av vår sikkerhetspolitikk. Også handels- og innvandringspolitikk ses som en del av det som har fått betegnelsen en "helhetlig" utviklingspolitikk.
Gått for langt.
Jeg etterlyser en kritisk debatt om denne utviklingen. Vi har nå gått for langt i å bruke bistand som et påvirkningsinstrument. Vi må ta et steg tilbake og se på når og hvor bistand har fungert, og ta inn over oss at det er i overveiende grad der vi har hatt motiverte og selvstendige mottagere, og der samarbeid har bygget tillit over mange år.
Når man i Stortinget etterlyser synlige resultater av norsk bistand, må vi samtidig tørre være realistiske. Det er ikke vi som skaper resultatene. Det er mottager. Kravet til resultater må stå i et realistisk forhold til hva bistand kan forandre.
Vi må få tilbake en "bistandspolitikk". Tanker og strategier om hvordan Norge skal forholde seg til globale utviklingsspørsmål, som fattigdom, global oppvarming og terror, er selvfølgelig påkrevet, og vi ser frem til den nye stortingsmeldingen som er varslet til neste år. Men i dette bildet trenger vi en fornyet debatt om vår bistandspolitikk.
Hvilke krav?
Hvordan vi skal forvalte en slik omfattende støtteordning? Hva krever det av kompetanse hos oss? Hvordan skal mottagere finnes eller finne oss? Hvilke type avtaler skal vi inngå? Hva betyr det i praksis å si at vi skal være "utviklingspartnere"? Hva kan vi kreve av disse i form av resultater?
De forvaltningsmessige utfordringene i bistandsarbeidet har kommet i skyggen av den store utviklingsdebatten og en politisk oppblåst retorikk om hva vi og bistand kan utrette - à la "Make poverty history". I et slikt perspektiv er det beklagelig at vi har fått en dobbeltminister.
Jeg er redd bistandspolitikken blir taperen.
