Hvordan er Talibans forhandlingsvilje?
Ingen kan si med sikkerhet hva Taliban ønsker fremover.
Sommeren 2001 kom en Taliban-delegasjon til Oslo i håp om samtaler med regjeringen. Angrepene i USA utpå høsten satte en stopper for dialogen. Men Talibans forsøk den gang på å bryte ut av stålringen av internasjonal isolasjon kan være en pekepinn på hvordan de tenker i dag.
Tjue år senere, og med full Nato-tilbaketrekning i gang, hvordan er Talibans forhandlingsvilje? Hva kan gjøres for å redde stumpene av Vestens gode intensjoner i Afghanistan? Og hvilke interesser og handlingsrom har Norge i saken?
Vanskelige å lese
Ingen kan si med sikkerhet hva Taliban ønsker fremover. Det er stor enighet om at organisasjonen har endret seg siden de satt med makten for tjue år siden. Men der noen ser en organisasjon som er mer fleksibel og åpen mot verden, ser andre en doktrinær gruppe som bare vil være tilfreds med militær seier og enevelde i Afghanistan.
I de politiske forhandlingene med USA og den afghanske regjeringen har Taliban sagt at de ønsker en islamsk stat, men uten å si hva dette vil bety konkret. Dermed holder de mange dører åpne, men de blir også vanskelige å lese.
Avtalen som Taliban og USA signerte i slutten av februar i fjor, var i seg selv en seier for organisasjonen. De satt ved forhandlingsbordet med USA. De fikk løfte om at alle internasjonale militære skulle trekkes ut. Fanger ble løslatt. Til gjengjeld forpliktet de seg til å forhindre nye angrep på USA fra afghansk jord, og til å innlede forhandlinger med de andre partene i Afghanistan-konflikten.
Spørsmålet er da hva Taliban skulle ha å vinne på videre forhandlinger med regjeringen? Taliban er i stor grad organisert rundt den væpnede kampen. De ønsker neppe å risikere internt samhold eller å gi fra seg dette forhandlingskortet nå. Krigen mot regjeringsstyrkene har fortsatt med full styrke, og militært sett kan Taliban notere stadig fremgang.
Kristian Berg Harpviken, Institutt for fredsforskning (PRIO).
Arne Strand, Chr. Michelsens Institutt (CMI)
Astri Suhrke, Chr. Michelsens Institutt (CMI)
Stor krigstretthet
Et mulig svar er at også innen Taliban er det stor krigstretthet. Mange liv har gått tapt. Forsakelsene er store. Talibanledelsen ser også at de er sårbare for ekstern innflytelse. Stater, som Pakistan, vil forsøke bruke dem for sine egne interesser.
Ikke-statlige grupper, som Al-Qaida, har tydelig vist at Afghanistans beste langt fra er det viktigste for dem. Og seniorsjiktet i organisasjonen husker godt hvordan det var på 90-tallet, da Taliban ble nektet internasjonal anerkjennelse og ble møtt med unison internasjonal fordømmelse.
De ser også at Afghanistan vil trenge internasjonal støtte fremover. Kanskje kan dette bidra til at et Taliban i maktposisjon – om det er i form av ren overtagelse, maktdeling eller desentralisering med Taliban-autonomi i gitte områder – vil være mindre doktrinær og mindre undertrykkende enn de var på 90-tallet.
Konstruktivt engasjement?
Land som i de siste tjue årene har vært aktive i det internasjonale engasjementet for statsbygging, demokratisering og utvikling i Afghanistan, kan bidra til at Taliban beveger seg i denne retningen. Vi vet en del om hvordan lokale Taliban-ledere styrer i områder der de har kontroll. Mye forskning og minst én doktorgrad er viet temaet. Svaret er at «det varierer».
Noen steder har Taliban et relativt godt forhold til lokalbefolkningen og dens ledere, spesielt der Taliban selv har lokale røtter og det ikke lenger er kamphandlinger.
Mange samarbeider med bistandsaktører, både afghanske og internasjonale, og har de facto maktfordeling med statlige myndigheter.
På høyere nivå er den politiske ledelsen seg stadig mer bevisst om at regjeringsmakt krever mer enn dogme og våpen. Det er lenge siden første gang Taliban holdt hus i Kabul og, som man sa, Landbruksdepartementet besto av en mann med Kalasjnikov (på skrivebordet).
10-åringen ble kidnappet for fem måneder siden. Nå snur familien seg til en gammel fiende for hjelp.
4000 skoler
Talibans avtale med Unicef i fjor om å opprette 4000 skoler i Taliban-kontrollerte områder viser at samarbeid kan føre utviklingen i liberal retning. BBC viste nylig en reportasje fra et Taliban-kontrollert område i nord der skolebøker i FN-blå innbinding lyste håpefullt fra alle pulter. Inni var noe av det gamle pensumet beholdt. Kanskje var det et propagandestunt, men det gjorde budskapet bare enda klarere.
Det vil derfor være en stor feil om land som hittil har engasjert seg for utvikling og rettigheter i Afghanistan, snur dersom Taliban får mer makt i landet. Kritisk, men konstruktivt, engasjement gir ikke alltid mer innflytelse enn fordømmelse, isolasjon og sanksjoner. Men i Afghanistans tilfelle er lærdommen fra 1990-årene at det virker positivt.
Nye utfordringer
Norge har i over 40 år engasjert seg i og gitt bistand til Afghanistan. Bistandsaktører og diplomater opprettet på 1980 og -90-tallet kontakt med sentrale folk i mujahedinpartiene og senere Taliban.
Forhandlinger om bistand ble med begge parter knyttet til jenteutdanning og kvinners rettigheter. Det la grunnlaget for senere norsk diplomatisk kontakt med Taliban og norske bidrag til at forhandlinger med USA og den afghanske regjeringen kom i stand.
Med internasjonale styrker på vei ut er forhandlinger igjen prioritert, men nye utfordringer er kommet til.
USA har stort sett overlatt prosessen til FN og lagt ansvaret på de afghanske aktørene. Den afghanske regjeringen og makteliten er delt. Noen ønsker å ta del i en overgangsregjering, men president Ashraf Ghani forlanger nyvalg før et maktskifte.
Taliban har hittil opprettholdt krav om at alle internasjonale styrker skal være ute før de starter forhandlinger. På mange måter er man tilbake til å få forhandlinger i gang. Det er behov for den nøytrale parten USA aldri var.
Nato og USA forlater Afghanistan. Hvem kommer inn?
Norge som pennefører
Det er i alles, inkludert Norges, interesser å få en forhandlet løsning på Afghanistan-konflikten. At en fremtidig terrortrussel kan gjenoppstå, er mindre viktig enn de årlige enorme tapene av menneskeliv og store humanitære behov som konflikten skaper. I tillegg kommer tap av utvikling og oppnådde rettigheter de siste 20 årene.
Skal FN oppfylle rollen USA har tillagt organisasjonen, vil den trenge dyktige forhandlere og internasjonal og regional støtte. Norge er godt posisjonert som tilrettelegger og pådriver i prosessen.
Vi nyter tillit fra partene i konflikten og er representert i FNs sikkerhetsråd, der vi nylig også ble utnevnt som «pennefører» for afghanske saker.
Men det haster dersom 11. september 2021 skal bli en ny start for Afghanistan, ikke bare sluttdato for en internasjonal militær operasjon.
