Ved å utdanne imamer i Norge, kan islam lettere forenes med et moderne samfunn.
I det offentlige ordskiftet om hvor dårlig integrert muslimer er i det norske samfunnet, blir alle muslimer dratt med i dragsuget. Den negative fremstillingen kan lett bli selvoppfyllende, både blant etnisk norske og blant muslimer. Hos ikke-muslimer øker redselen for og fiendtligheten overfor muslimer, mens ideen om at man aldri kan komme inn i samfunnet eller noen gang kunne bli fremgangsrik, forsterkes blant muslimer.
Er det ikke nå på tide å bli mer nyansert og erkjenne at i den kulturkampen som foregår mellom den etnisk norske majoriteten og den muslimske minoriteten er det mange muslimer i Norge som er velfungerende både i det offentlige og i det private? Men samtidig er det viktig ikke å lukke øyene for at det i enkelte muslimske miljøer finnes både holdninger og praksis som ikke kan godtas i et liberalt demokrati, der individets rettigheter står i høysetet. At unge jenter ikke får gå ut etter skolen, at både unge kvinner og menn blir giftet bort mot sin vilje og at kvinner ikke får islamsk skilsmisse fordi mannen nekter, er eksempler på praksis som vi må kjempe imot. Holdninger som at menn og kvinner ikke har samme rettigheter, kan heller ikke godtas i dagens moderne samfunn. Nettopp det som skjer i den private, muslimske sfæren opptar den norske menigmann og -kvinne mest.
Venstre har foreslått å opprette en imamutdannelse ved norske universiteter, noe de andre partiene på Stortinget sier nei til. Sannsynligvis er det redselen for at mørkemenn og helvetesforkynnere skal få innpass ved norske, liberale universiteter som lurer i bakgrunnen. I det norske samfunnet i dag er det utbredt mangel på kunnskap om hvordan islamske forestillinger har forandret seg i tid og rom. Det hersker også en misforståelse om at islam som religion er veldig annerledes enn de to andre monoteistiske religionene, kristendommen og jødedommen. Begge disse anses i kontrast til islam å være «siviliserte» og «fleksible». Sist, men ikke minst, er det altfor mye islam i Norge, synes mange. Religionsfilosofen Jan-Olav Henriksen har sagt at når det er mye religion i samfunnet, så er teologi nødvendig. Han har rett. Blant norske muslimer finnes alle sjatteringer av trender og bevegelser. Særlig for dem som er født og oppvokst i dette samfunnet kan det være vanskelig å velge mellom de ulike retningene, som alle er formet i helt andre samfunn enn i Norge. Så det vi trenger, er et sted for å utvikle islamsk teologi i en norsk kontekst.
Imamer fra Tyrkia, Pakistan eller fra et land i den arabisktalende delen av verden øker bare forvirringen for de norske muslimene. Resultatet er en forsterkning av det som filosofen Gunnar Skirbekk kaller «det latterliges problem». Hvorfor tror vi mennesker at Gud skulle være spesielt interessert i klesdrakter og matretter, mens verden lider av overbefolkning, matmangel og katastrofer?
Noe lignende finner vi i sangen Gud, är det sant? av den svenske trubaduren Mikael Wiehe. Er det virkelig sant, spør Wiehe Gud, at han på sin himmelske trone pusler med sjal og slør, med bukser og frakker, med krøller og hatter, med lengden på skjørt og på skjegg, og med hvordan jenter og gutter elsker hverandre?
«Ursäkta mej Gud om jag skrattar, men det där verkar fan inte klokt,» avslutter Wiehe.
Og ja, i et privatreligiøst samfunn som Norge kan det kanskje virke sykt når religionen blir flyttet fra det indre til det ytre. Den norske religiøsiteten er de siste tiårene ikke blitt klarest uttrykk i kirkebesøk eller ved at kvinner har på seg hatt i kirken. Det er de indre monologer med Gud eller med «noe» der ute i universet som har vært viktig.
I den nye formen for religiøsitet blant mange muslimer er ikke lenger hjertet sentrum for religiøsitetens inderlighet. Derimot er det synlige, det som alle andre mennesker kan se, blitt uttrykket for det religiøse. Men er dette nødvendigvis den eneste «rette» formen for islam? Med det mangfoldet som finnes innenfor den islamske tradisjonen er det store muligheter for å etablere en «norsk» islam på samme måte som det har utviklet seg en norsk kristendom.
Hvordan skal nye generasjoner norske muslimer kunne utvikle en form for islam som er forenlig med og mulig i det moderne samfunn om det ikke finnes islamske teologer og filosofer som norske barnehagetanter har skiftet bleie på, slik Venstre-politiker Abid Raja sier? Det er vel og bra å utvikle kunnskap om muslimske jenters identitetskonstruksjon eller om islamske, radikale miljøer i Norge, noe som er viktige temaer på norske universiteter i dag. Men den ytterste formen for integrering vil skje når vi greier å skape et akademisk miljø som kan utvikle en norsk-islamsk teologi, rettsvitenskap og filosofi forankret i den norske kulturtradisjonen.
