Terrorhandlingen i Stockholm 11. desember har rystet den svenske tryggheten i dens grunnvoller. Sverige har ikke vært i krig på over 200 år, og den svenske «nøytraliteten» har vært et nasjonalt ideal og en stolthet for nasjonen. Den lange fredstiden kan forklare at nasjonalistiske ytringer er problematiske i Sverige. I motsetning til i Norge, hvor vi med stor entusiasme heiser det norske flagget, er det svenske flagget nesten blitt et symbol for de høyrepopulistiske kreftene. Det er heller ikke mange som snakker positivt om «de svenske verdiene». Lagom, et «typisk» svensk ord som betyr «måtehold», og som kunne vært et honnørord i disse overforbrukstider, blir degradert.
Samfunnsdebatten i Sverige er preget av en ikke-konfrontasjonspolitikk. Etter selvmordsbomben forrige helg har statsminister Fredrik Reinfeldt oppfordret til besinnelse, noe som gjenspeiler forsiktigheten som har preget debatten på Sveriges vei fra et nokså homogent til et kulturelt sett svært heterogent samfunn. Men med det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraternas inntog i Riksdagen i høst har imidlertid debatten til en viss grad strammet seg til.
Professor Tore Bjørgo ved Politihøyskolen i Oslo hevder at det ikke finnes en handlingsplan for å motvirke militant islamisme hos det svenske sikkerhetspolitiet (Säpo), som i stedet har konsentrert seg om trusler fra høyreekstremister. Det kan se ut til å være en sammenheng mellom den forsiktige samfunnsdebatten og sikkerhetspolitiets strategi. Tilbakeholdenheten kan forklare at det første islamsk-ekstremistiske selvmordsattentatet skjedde i Sverige.
For å forstå hvorfor enkelte muslimer radikaliseres i så stor grad at de er villige til ikke bare å bruke vold, men også til å ofre livet, er det viktig å gå tilbake i historien. Den tidligere muslimske verdensdominansen ble fra slutten av 1600-tallet sakte, men sikkert byttet ut med en, i overført betydning, underlegen minoritetsstatus. Den europeiske koloniseringen av store deler av det tidligere muslimske imperiet har satt dype spor i muslimers kollektive hukommelse. For mange er også Israel-Palestina-konflikten og vestlig militært nærvær i Irak og Afghanistan en bekreftelse på at stormaktene bare er ute etter å mele sin egen kake, og at menneskene i disse konfliktområdene ikke vurderes på samme måte som israelere eller soldatene som kommer fra vestlige land.
Muhammed-tegningene og den svenske kunstneren Lars Vilks såkalte «rundkjøringshund» har flyttet denne globale konflikten til skandinavisk territorium. Den radikale egypteren Sayyid Qutb uttalte på 1960-tallet at Sverige var mer islamsk enn de arabiske statene, fordi landet var bygget på sosial rettferdighet hvor de rike, gjennom skattesystemet, ga til de fattige. I dag har mange moderate islamister fremdeles samme oppfatning av Sverige. Kampen om ytringsfriheten er imidlertid blitt et for og imot retten til å si hva man vil om islam og muslimer eller å latterliggjøre det muslimer holder hellig. Denne polariserte debatten har skapt en ond sirkel.
Muslimer kjenner seg stadig mer utsatt, noe som igjen fører til at stadig flere av dem søker seg til ekstreme grupper. Jo flere ekstremistiske handlinger, jo mer utsatt blir muslimene for stigmatisering.
Taimour Abdulwahab hadde på seg et palestinaskjerf da han sprengte seg selv i sentrum av Stockholm. I brevet og lydmeldingen til Säpo nevnte han Sveriges krigføring i Afghanistan og at svensker støtter «grisen» Vilks. Selv kom Abdulwahab fra Irak. Her finnes altså alle ingrediensene samlet på et brett, de globale; Palestina, Afghanistan, Irak, og det svenske; Vilks, som med jevne mellomrom uttaler seg i media og på den måten holder levende historien om tegningen han laget i 2007. Men for Abdulwahab dominerte det svenske: Han nevnte eksplisitt Vilks og hetsen mot islam, og han oppfordret alle muslimer til «å slå til» mot Sverige. At ingen andre muslimer fulgte oppfordringen hans, bekrefter at dette var en ekstrem handling utført av en ekstrem person eller kanskje en gruppe, og viktigst av alt, ikke en gruppe i Sverige, men i Storbritannia. Det er altså ikke den svenske sikkerhetstjenesten som bærer hele ansvaret.
Det negative ordskiftet om islam og muslimer må snus. Det er vel og bra å kritisere foreteelser som foregår i muslimske miljøer, men det er viktig å se dem i et større perspektiv, som et samfunnsproblem som må løses innenfor en norsk eller svensk kontekst. Og like viktig er det å trekke frem de positive eksemplene for å vise at muslimer er like mangfoldige som kristne og ikke-troende. Og sist, men ikke minst, ytringsfriheten er en rettighet, men som med alle fri- og rettigheter følger det med et visst ansvar. Som å spørre om man setter andres liv i fare ved å stille opp for sin ytringsfrihet. Statens sikkerhetsvakter kan til en viss grad beskytte Lars Vilks og hans danske kollega Kurt Westergaard, men uskyldige som kan rammes av eventuelle terrorattentater har ikke samme sikkerhet rundt seg.
