Regimet i Sudan har fulgt den arabiske våren med argusøyne. President Omar al-Bashir frykter smitteeffekten. Nå truer en økonomi i fritt fall med å velte regimet. Prisene på drivstoff og forbruksvarer har økt dramatisk. Demonstranter har strømmet ut i gatene. Regimet svarer med tåregass og kuler.

Økonomi i fritt fall
Eksport av olje har vært den viktigste inntektskilden for Sudan siden 1999.  Økt oljeproduksjon, høye oljepriser og utenlandske investeringer i landet – særlig fra Kina og Gulf-statene – har sørget for god økonomisk vekst det siste tiåret.

Sør-Sudans uavhengighet i juli 2011 snudde imidlertid hele situasjonen på hodet. Om lag tre fjerdedeler av Sudans oljefelt er innenfor territoriet til det nye nabolandet i sør.  Mens det tidligere var Khartoum som styrte oljeproduksjonen, må Sudan nå kjempe for å opprettholde økonomisk stabilitet. Sør-Sudan på sin side er avhengig av rørledninger i nord for å eksportere sin olje, men Khartoum og Juba klarer ikke å bli enige om hvor mye Sør-Sudan skal betale for bruken av disse rørledningene. Striden har fått Sør-Sudan til å stanse oljeproduksjonen, og en rekke voldelige sammenstøt i de omstridte grenseområdene har brakt de to landene inn i en ny runde med blodig konflikt.

I et forsøk på å løse den økonomiske krisen og balansere budsjettunderskuddet på 2,4 milliarder amerikanske dollar, annonserte den sudanske regjeringen en spareplan 18. juni. Ifølge planen ville skattene økes på forbruksvarer som brød og sukker, antall offentlig tjenestemenn ville kuttes, prisen på bensin ville heves og subsidier på drivstoff fjernes. Planen møtte ikke mye forståelse blant vanlige sudanesere. Protester brøt ut umiddelbart i Khartoum, der studenter fra universitetet tok til gaten og fordømte innstrammingstiltakene.  Opprørspoliti brukte tåregass og batonger mot demonstrantene, som kastet stein på politiet akkompagnert av slagord som «Ned, ned med militærstyret».

Protestene eskalerer
Rett etter fredagsbønnen samme uke samlet hundrevis av sudanesere seg for å protestere mot regimet. Foruten studenter begynte nå også journalister, advokater, forretningsmenn og andre å ta del i demonstrasjonene som raskt spredte seg til andre deler av Khartoum og ti andre byer i landet.  Ungdomsgruppen Girifna – som direkte oversatt betyr «vi er lei» – rapporterer at over 2000 demonstranter er arrestert og at tortur forekommer.

Kvinner har også deltatt i demonstrasjonene. Sikkerhetsstyrker brøt seg inn i kvinnenes sovesaler ved universitetet i Khartoum og pågrep tre kvinneaktivister.

Opposisjonen tar del
4. juli signerte de viktigste opposisjonsgruppene en pakt for «kollektiv og fredelig politisk kamp for å styrte regimet» ved hjelp av «streiker, fredelige demonstrasjoner, sit-ins og sivil ulydighet». Opposisjonsledere og unge aktivister har siden oppmuntret til flere og større demonstrasjoner for å presse på for mer demokrati i landet og for tiltak for å kontrollere prisøkninger.

Den største protesten så langt, med mellom 3000 og 4000 mennesker, fant sted ved al-Ansar moskeen nær hovedstaden 6. juli. Sikkerhetsstyrker og politi blokkerte veiene som førte til moskeen og omringet gårdsplassen før slutten av fredagsbønnen. Da demonstrantene forlot moskeen ble de tvunget tilbake av politiet som brukte tåregass og skjøt med gummikuler. Et vitne sa at imamen appellerte til demonstrantene om å hjelpe de skadde og bringe dem i sikkerhet.

Det islamistiske regimet motsetter seg på det sterkeste bruk av moskeer som plattformer for å mobilisere protester. Presidentens rådgiver, Nafie Ali Nafie har anklaget demonstrantene for å forsøke å «utrydde» Sharia (islamsk lov) i Sudan for å rydde vei for en sekulær stat. Han understreker også at regimet aldri vil forlate Sharia.

Vil hæren svikte al-Bashir?
Et viktig spørsmål er hvilken side hæren vil velge dersom protestene fortsetter å vokse. Det er ingen tvil om at sikkerhetsstyrkene og etterretningen vil være lojale mot al-Bashir.  Hans forhold til hæren er en annen historie. Ved kuppet i 1989 oppstod det en konflikt mellom de mest høytstående generalene som nå har stor makt innenfor regimet og offiserer på lavere nivå.  Misfornøyde offiserer kan nekte å adlyde ordre om å bruke vold mot protesterende sivile. Hvis dette skjer, kan regimet raskt begynne å vakle. Al-Bashir, som i juli 2008 ble første sittende president siktet for krigsforbrytelser av den internasjonale straffedomstolen, har truet med å sette løs de «virkelige geriljastyrkene» hvis opprøret fortsetter å vokse.

Arabisk vår i Sudan?
Den 30. juni, til minne om dagen al-Bashir kom til makten ved et militærkupp for 23 år siden, samlet rundt 2000 demonstranter seg i hovedstaden og ropte «Folket ønsker å styrte regimet». Vel vitende om at det sudanske folket har styrtet militære regimer to ganger tidligere - i 1964 og 1985 - forsøker presidenten å avskrive protestene som marginale og uttrykte tillit til at hans styre ikke er under trussel fra noen «arabisk vår». President al-Bashir truet demonstrantene med å si «de som venter en arabisk vår, venter forgjeves. I Sudan ventes en glovarm sommer som vil grille landets fiender».

Ved inngangen av fastemåneden ramadan har demonstrasjonene stilnet. Men denne uken brøt det igjen ut nye demonstrasjoner i Nyala i Darfur. Så langt er tolv personer rapportert drept og over 100 skadet. Protestene i sommermånedene har så langt vært ikke-voldelige, men regimets håndtering av protesten i Nyala medførte voldsomme reaksjoner i byen der to politistasjoner, utdanningsdepartementet og en bensinstasjon ble brent mens demonstrantene taktfast ropte «folk ønsker regimeendring nå». Om regimet fortsetter å bytte ut gummikuler med dødelige kuler og antall drepte sivile øker, kan demonstrasjonene raskt ta en mer voldelig retning. Regimet vil bruke dette som en begrunnelse for raske og ekstremt voldelig mottiltak. Vi kan da stå ovenfor tilstander som likner dem i Syria, heller enn en arabisk vår som i Tunisia.

Liv Tønnessen, seniorforsker ved CMI. En forkortet versjon av kronikken stod på trykk i Dagbladet 15. august 2012.