Tuaregfolket i Nord-Mali har i mange år kjempet for en uavhengig stat. (Foto: Magharebia/flickr)

Denne utenriksanalysen er skrevet av seniorforsker Gunnar Sørbø ved CMI for Morgenbladet, og ble publisert der 21. september 2012.

Alt tyder på at angrepet på det amerikanske generalkonsulatet og drapet på den amerikanske ambassadøren i Libya ikke skjedde på grunn av filmen «The Innocence of Muslims». Det var snarere en nøye planlagt aksjon av tungt bevæpnede islamister som var ute etter å markere at det var 11 år siden 11.september, eller de ønsket å ramme USA av andre grunner. De mange politiske grupperingene som sloss mot Muammar al-Gaddafi hadde ikke mye annet til felles enn at de ville bli kvitt et regime som i mange år hadde ført en undertrykkende politikk.

Etter 11.september-angrepene innledet Gaddafi et samarbeid med USA i kampen mot terror og Libya gikk fra å være en pariastat til nærmest et eldorado for vestlig eksport og investeringer. Gaddafi stemplet mange islamske grupper som al-Qaida-elementer, og selv om disse var fornøyd med at Nato hjalp dem med å vinne en krig de holdt på å tape, ønsket de aldri noen vestlig innblanding utover dette. Nå slår de tilbake, mens president Barack Obama truer med droneangrep og elitesoldater for å finne og straffe dem som drepte amerikanske diplomater. På sosiale medier i USA uttrykkes det frykt for en «arabisk høst».

Gaddafi-regimets fall har hatt andre konsekvenser som har fått lite oppmerksomhet her hjemme. Denne uken har FNs sikkerhetsråd drøftet situasjonen i Sahel, beltet av land sør for Sahara, der virkningene av krisen i Libya er svært merkbare. Særlig har det gått ut over Mali, hvor det i mars var militærkupp, fremskyndet av at tuareger som hadde kjempet på Gaddafis side i Libya, kom tungt bevæpnet hjem og erklærte uavhengighet for området de kaller Azawad i den nordlige del av landet. Tuaregfolket i Nord-Mali har i mange år kjempet for en uavhengig stat, men nå utfordres både de og kuppmakerne i hovedstaden Bamako av Ansar Dine-islamister som påstås å stå i ledtog med al-Qaida og som også har tatt kontroll over deler av det nordlige Mali, et område på størrelse med Frankrike.

Militære ledere fra landene i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS ferdigstiller nå et «veikart» for en væpnet intervensjon i Mali. I første omgang er målsettingen å stabilisere den sørlige delen av landet som ennå ikke er okkupert.

Utviklingen påkaller ulike refleksjoner.

For det første var det større bekymring i Den afrikanske union (AU) enn i Vesten for konsekvensene av en militær løsning på de komplekse politiske og sosiale problemene i Libya. Mens mange så Libya som en problematisk versjon av det som hadde skjedd i Tunisia, fryktet AU at omveltninger i Libya ville føre til at opprørsgrupper med våpen fra de store depotene i den libyske delen av Sahara ville skape kaos og krig i land som Mali, Niger og Tsjad.

Mens AU ga legitimitet til det unionen oppfattet som demokratiske oppstander i Tunisia og Egypt, ble det for Libya argumentert med at det som begynte som en oppstand, degenererte til en borgerkrig. Når de tre afrikanske landene i Sikkerhetsrådet, Gabon, Nigeria og Sør-Afrika, likevel stemte for resolusjonen som ga grønt lys for en intervensjon, var det fordi den hadde en tydelig positiv referanse til afrikanske bidrag til en politisk løsning og at hensikten var å beskytte sivile. Sør-Afrikas Jacob Zuma ble leder for et panel av afrikanske presidenter som skulle arbeide for en politisk løsning i Tripoli og minimalisere eventuelle virkninger på regional sikkerhet. Men dagen før de skulle møte Gaddafi 20.mars 2011, etablerte Nato en flyforbudssone over Libya. De ble nektet å lande og resten er historie: Retten til å beskytte sivile ble snart avløst av et uttrykt ønske om å bidra til regimeskifte. En uhellig allianse bestående av Nato, Qatar og Sudan hjalp opprørerne til makten.

At AU blir satt på sidelinjen til fordel for interesser utenfra, har skjedd flere ganger. I Elfenbenskysten var det særlig Frankrike som hindret meglingsforsøk etter et konfliktfylt presidentvalg. I Darfur i Sudan ble AUs forsøk på dialog og forhandlinger kapret av Qatar, som med store finansielle ressurser og betydelig internasjonal støtte gjennomførte en ovenfra-og-ned-prosess. Den endte i fjor med et veikart for fred, der Darfur-deltakelsen er snever og resultatet høyst usikkert.

Mange mener at AU-lederne er naive eller hensynsløse når de tror de kan få til politiske avtaler som inkluderer personer og krefter som har begått alvorlige menneskerettighetsbrudd. Men det er et tankekors, og noe disse sakene har til felles, at forhandlinger om et politisk resultat ikke har foregått mellom de stridende parter i landet, men mellom vestlige mellommenn og noen lokale eller nasjonale politiske ledere. Det er ikke forhandlinger mellom likeverdige, men kjøpslåing over betingelsene for internasjonal anerkjennelse og finansiering.

Det er også et tankekors at USAs militære engasjement i Afrika både øker og endrer seg i takt med utviklingen på kontinentet. I det stille og i noen år nå har amerikanerne bygd opp styrker og utplassert personell i mange afrikanske land. Amerikanske droner flyr allerede ut fra baser i Etiopia, Djibouti og Seychellene på vei til Somalia og Jemen. Et stort antall amerikanske skip støtter operasjoner i Afrika fra Det indiske hav og USA driver med opplæring, etterretning og støtte til ulike land og organisasjoner for å bekjempe terrorisme.

Listen over motstandere eller fiender blir stadig lengre. Den inkluderer al-Qaida-elementer i flere nordafrikanske land, den islamistiske bevegelsen Boko Haram i Nigeria, Herrens motstandshær, ledet av Joseph Kony, i Uganda, Sør-Sudan og Kongo, al-Shabaab i Somalia og nå også Ansar Dine-islamister i Mali. Men helt sikkert også andre vi vet mindre om.

Etter to mislykkede kriger med tungt amerikansk «fotavtrykk» i Irak og Afghanistan har Obama-administrasjonen tydeligvis bestemt seg for mindre eksponert krigføring.  Det inkluderer ubemannede droner, men også komplekse og overlappende oppdrag der det er et tettere og mer fleksibelt samarbeid mellom forsvarsdepartementet og andre statlige aktører som CIA og utenriksdepartementet.  I tillegg settes en betydelig mengde oppdrag ut til private kontraktører på områder som transport, logistikk, opplæring og etterretning.

Det er mange faktorer som er med på å fremme en konkurranse om fred og sikkerhet i Afrika. Vestlige intervensjoner er attraktive for sin våpenmakt og fordi mange afrikanske borgere ønsker seg det demokrati-byggesettet som ofte følger med. Afrikanske ledere som vet hvor makten ligger og bistandspengene kommer fra, mottar gjerne amerikanske eller franske soldater som kan hjelpe dem med å bekjempe terrorister, men gjerne også hjemlig opposisjon. Men faren er at det møysommelige arbeidet som må til i alle land for å skape politisk konsensus omkring styresett og demokrati, kan gå tapt i konkurransen med en politisk «skjønnhetskonkurranse» for å tekkes andre makter. Og konsekvensene av intervensjoner er det først og fremst afrikanske borgere som må bære. Av slike grunner bør afrikanske metoder for å fremme fred og sikkerhet på eget kontinent gis mer spillerom til å lykkes.