Den globale abortstriden: Hvem får bestemme over kvinners kropp?

FNs femte tusenårsmål (MDG 5) er å redusere antallet svangerskapsrelaterte dødsfall med tre fjerdedeler innen 2015. Dette målet har høy prioritet i norsk bistandspolitikk. En rekke verdensomspennende initiativer jobber for å sette handling bak ordene om bedre mødrehelse, og Norge har markert seg som en aktiv støttespiller. Lovfestet rett til abort er et sentralt element i denne kampen.

Dødsfall som følge av utrygge abortinngrep står hvert år for nærmere 13 prosent av alle mødredødsfall i verden. Derfor er det viktig å følge med på hvordan politiske og juridiske dragkamper påvirker tilgangen til helsetjenester som gir mulighet til å foreta abort på en trygg og forsvarlig måte. Dette er av avgjørende betydning for kvinners reproduktive helse. At det er helsetilbud som bare benyttes av kvinner gjør dem politisk sårbare.

Diskusjoner om utvidelse eller innstramming av abortrettigheter er et stadig viktigere valgkamptema verden rundt. Ved de siste valgene i Angola, Brasil, Nicaragua, Peru, Spania og USA brukte flere av presidentkandidatene abortspørsmålet aktivt for å vinne støtte fra viktige velgergrupper, mens andre ble presset på banen av organisasjoner som krevde klare standpunkt. .

Rettsystemet er en annen sentral kamparena for abortaktivister, både for grupper som ønsker å utvide kvinners rett til å bestemme over egen kropp og for dem som vil begrense disse rettighetene. I land som Nicaragua, Russland og Spania, hvor abort tidligere var lovlig i visse tilfeller (for eksempel ved voldtekt eler fare for mors liv), har nye lover nå innskrenket mulighetene. Andre land, som Ungarn og Kenya, har vedtatt nye grunnlovsparagrafer som bekytter menneskelivet helt fra unnfangelsen for dermed å hindre legalisering av abort.

Samtidig er rettssystemet en viktig arena i kampen for å avkriminalisere abort. Kongressen i Uruguay vedtok nylig en lov som gjør abort lovlig frem til tolvte uke i svangerskapet. Forfatningsdomstolen i Colombia har avsagt en dom som utvider hjemmelen for lovlig abort, og argentinsk høyesterett gikk tidligere i år inn for å avkriminalisere abort i forbindelse med voldtekt. I Mosambik har regjerningen oversendt et lovforslag til nasjonalforsamlingen som, dersom det blir vedtatt, vil avkriminalisere abort.

Men juridiske seire er hule hvis de ikke følges av praktiske tiltak. I mange samfunn er abortmotstanden så sterk, også blant helsepersonell, at kvinnenes tilgang til abort i praksis undergraves. Legers anledning til å reservere seg gjør det i mange tilfeller umulig å finne noen til å utføre inngrepet og abortsøkende kvinner utsettes ofte for psykisk mishandling. De presses dermed til å oppsøke ulovlige og risikable abortklinikker eller til å fullføre svangerskapet mot sin vilje. Andre steder er de byråkratiske barrierene nesten uoverstigelige, som i Zambia hvor en abort krever godkjenning fra flere leger, inkludert en spesialist – samtidig som leger, og spesialister i særdeleshet, er mangelvare.

Administrative barrierer og overgrep fra helsevesenet sin side har ført til opphetede rettsprosesser. Polen ble nylig dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag for umenneskelig og nedverdigende behandling av et voldtektsoffer etter at polske myndigheter prøvde å hindre den 14 år gamle jenta i å ta abort. I Colombia har en 12-årig jente som oppfylte alle lovens krav til abort, men som likevel ble forsøkt hindret av helsemyndighetene, blitt tilkjent erstatning og rett til ubegrenset psykisk helsehjelp.

Retten til abort har alltid vært et følsomt og omdiskutert tema, som reiser grunnleggende moralske, religiøse, kulturelle, økonomiske og juridiske spørsmål. Men den rettslig striden omkring abort (om)definerer nå i stadig større grad forholdet mellom privat og offentlig moral og legger viktige premisser for helsepolitikken i stadig flere land. Dette har stor betydning for mulighetene til å oppnå det femte tusenårsmålet om bedre mødrehelse. Derfor fortjener de kampene som nå står i mange rettssystemer om kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter – spørsmålet om hvem som skal bestemme over kvinnekroppen – langt større oppmerksomhet.

Camila Gianella, doktorgradsstipendiat ved CMI, Alicia Yamin, Harvard School of Public Health, og Siri Gloppen, seniorforsker ved CMI. Kronikken ble først publisert i Bistandsaktuelt 3. januar 2013.