Naivt om kuppet i Egypt
Vestlige kommentatorer snakker med bind for øynene når de hevder at millitæret ikke spiller en vesentlig rolle i Egypt.
I Aftenposten 6. juli presenterer Anne Stensvold det Muslimske brorskap som om de ikke har blitt frarøvet regjeringsmakten i Egypt. De har «kapret revolusjonen», og må nå gi makten tilbake til de som rettmessig gjør krav på den. Når vi er vitne til den type omveltninger som vi har sett i Egypt de siste årene er det viktig å holde kontroll på konseptene. Det kan være vi ikke liker det Muslimske Brorskapet, det kan være vi ikke har troen på deres lojalitet til demokratiet, men dette gjør de ikke til mindre valgt av folket.
Demokratiets kjerne
Det Egypt trenger mest av alt er demokratisk erfaring. Dette innebærer evnen til avsette ledere gjennom frie og rettferdige valg. Uansett hvor mye Anne Stensvold ønsker seg tilhengere av menneskerettigheter ved makten i Egypt, og sikkert også i flere land, finner vi demokratiets kjerne i valgurnene. Demokrati betyr altså ikke at vi kan påpeke mindre gode aspekter ved et regime, slik som mangel på kvinnefrigjøring og minoritetsproblematikk, og dermed kalle det udemokratisk.
Menn med våpen
I Egypt har militæret nettopp avsatt landets president. Det var altså ikke en folkebevegelse, representanter for opposisjonen, eller en intern rival som stormet regjeringskontorene og kastet Mursi, det var menn med våpen, hvis primæroppgave er å beskytte landets ytre grenser. Samtidig mener mange vestlige, så vel som egyptiske, kommentatorer at det er usannsynlig at militæret ønsker å spille en politisk rolle.
De snakker med bind for øynene, for militæret spiller en politisk rolle i høyeste grad.
Skjebnegang
Politikk handler om maktforvaltning og å handle på vegne av andre. Mursis handlingslammelse ble hans skjebnegang, men ikke fordi han ikke ønsket å handle. Mellom ti og 30 prosent av den private egyptiske økonomien kontrolleres av militæret, samtidig som de har en stor post på statsbudsjettet. Offisielt utgjør forsvarsbudsjettet sju prosent av statens utgifter, men tallet er antakelig høyere på grunn av de økende investeringene i nytt forsvarsmateriell de senere år.
Den glemte volden i Egypt
Militærets budsjetter er nå skjermet for sivilt innsyn. Dette ble garantert i den nye grunnloven, som ble godkjent ved folkeavstemning i fjor høst. Grunnloven skal ifølge general Al-Sisi få flere tillegg, men den skal ikke suspenderes permanent. Altså har militæret sikret seg beskyttelse gjennom grunnloven, og kan fortsette å begrense handlingsrommet til fremtidige folkevalgte.
Svakt statsapparat
I stedet for å se militærets rolle i Egypt som et forsvar for den demokratiske orden, bør militæret ses på som en interesseaktør som forsvarer sin dominante posisjon i et meget svakt statsapparat. Det er nemlig ikke bare demokratiet som er skjørt i Egypt.
Statsinstitusjonene, inkludert byråkrati, helsevesen og politi har lenge sunget på siste verset. Dette er for øvrig en utvikling som har pågått siden lenge før Mubaraks avsettelse. Militæret forsikrer seg nå om at øvrige deler av statsapparatet ikke skal vokse seg sterke nok til å utfordre militærets budsjettpost eller økonomiske makt. Brorskapet var i ferd med å plassere sine folk ut i alle deler av byråkratiet. Islamistene har også overtatt poster som guvernører i provinsene, tidligere forbeholdt avdankede offiserer og sikkerhetsfolk.
Splittet befolkning
Anne Stensvold kaller UDs tiltro til Brorskapet for naiv. En tiltro til generalene er minst like naiv. Den sekulære opposisjonen er svak, og den egyptiske befolkningen er skilt mellom sekularister, og de som ønsker at religionen skal spille en større rolle i stat og samfunn.
Tiltroen til sekulære ideologier, slik som økonomisk liberalisme eller sosialisme, er fraværende. Derfor er det ikke riktig som Stensvold påpeker, at å anse Islamister som legitime representanter for befolkningen er «som om alle (etniske) nordmenn egentlig er kristne, og KrF det naturlige majoritetsparti». For egyptere er det langt mer viktig om makthaverne er sekulære eller islamister, enn om de er økonomisk liberale eller venstrevridde.
Fragmentert opposisjon
Brorskapet har helt klart mistet støtte. Men som Stensvold også påpeker blir ikke denne støtten nødvendigvis overført til ikke-islamistiske partier. Den sekulære opposisjonen har ikke mer til felles enn viljen til å avsette presidenten. Vestlige, og kanskje spesielt norske medier, har fremholdt Muhammed El-Baradei som en potensiell lederskikkelse i en Egyptisk moderniseringsprosess. Denne tiltroen er naiv. El-Baradei er svært upopulær i Egypt som følge av omfattende svertekampanjer fra hans motstandere.
Flyr i lav høyde
I stedet for å jobbe systematisk for å mobilisere velgere til neste valgkamp har opposisjonen valgt å gå i ledtog med Egypts evige sterke menn. De har dermed ikke bevist for den egyptiske befolkningen, inkludert majoriteten på landsbygda, at de er i stand til å overta makten på legitimt vis.
I stedet er vi vitne til at nok et regime blir bygd opp på militærets premisser, hvor Islamistene tjener som både indre og ytre fiendebilder for å avlede befolkningen fra hungersnød og korrupsjon. Dette har vært den samme visa siden De Frie Offiserenes kupp i 1952. Den gang var generalene delt i sitt syn på styringsform. Noen av offiserene ønsket at sivil parlamentarisme skulle overta etter det gamle monarkiet, mens Nasser og hans støttespillere ønsket seg et populistisk diktatur. Arven etter sistnevnte sitter fortsatt godt i. For å sikre folkets støtte flyr militæret nå helikoptrene sine i lav høyde over Tahrir, med egyptiske flagg vaiende i vinden.
Frykt for å bli avsatt
Denne populismen omfavnes av det brede lag av folket. Enkelte vil kanskje si at dette gjør kuppet legitimt. Det store problemet er likevel at politikere ikke blir gjentagende konfrontert med velgermassen i frie valg. I stedet risikeres et politisk landskap der ingen ønsker å drive politikk på nasjonalt nivå, av frykt for å bli avsatt i et populært opprør.
Egypterne hadde hatt mindre å tape på et kupp hvis de aldri hadde avholdt frie valg. Men, valgene som sendte Mursi til presidentpalasset og gav Islamistene flertall ble regnet som relativt frie og rettferdige av de valgobservatørene som fikk være til stede.
Mistet mulighet
Da jeg besøkte Egypt tidligere i år intervjuet jeg en sekulær politiker som ble valgt inn i det første parlamentet etter 2011-opprøret. Hans parti regnet Mursi som en midlertidig president i en overgangsperiode. Han så fram mot neste valgkamp, hvor de kunne konfrontere Islamistene med en alternativ politisk plattform. Det får han nå ikke mulighet til. Med den militære maktovertakelsen har den politiske læringsprosessen blitt betydelig svekket.