Tragiske forviklinger

Det internasjonale samfunn har reagert hurtig på tragedien som nå utfolder seg i Sør-Sudan, men det er ulike oppfatninger om hva som skjer og derfor også en kamp om hvilken fortelling som bør ligge til grunn for fredsskapende virksomhet. Her er et lite forsøk på å forstå noen viktige dimensjoner.

Alliansen mellom president Salva Kiir og tidligere visepresident Riak Machar, som nå leder et opprør mot presidenten, var alltid sårbar. I 1991 forsøkte Machar forgjeves å ta makten fra John Garang, som ledet frigjøringsbevegelsen SPLM frem til han døde i 2005. Machar brøt ut av bevegelsen og mobiliserte sin milits fra nuer-befolkningen mot SPLM.  I november 1991 massakrerte denne militsen minst 2000 mennesker, de fleste dinkaer, som Salva Kiir, i byen Bor. I det neste tiåret allierte Machar seg med regjeringen i Khartoum, altså SPLMs fiende, men han sluttet seg til frigjøringsbevegelsen igjen i 2002.

Gjenforeningen var viktig for Sør-Sudans evne til å vinne retten til uavhengighet. Maktdelingen mellom Machar og Garangs arvtager Salva Kiir var et nødvendig kompromiss i et land med svake politiske institusjoner, sterke etniske lojaliteter og et sentralisert styresett der makt og penger kontrolleres fra hovedstaden Juba.

Men som statsviteren Philip Roessler skrev på julaften i The Washington Post, når etniske rivaler deler makt, er dynamikken ofte slik at den øverste lederen fyller militære og andre posisjoner med folk fra egen etnisk gruppe for å nøytralisere rivalenes evne til å gjennomføre et palass-kupp. Men når han ikke deler nok på makten, mister han rivalenes tillit, og det skapes frykt for at han vil bruke den første sjansen han får til å bli kvitt dem. Dermed mobiliserer også motparten. Å bli kvitt den andre part betraktes til slutt som den eneste løsning.

Det er liten tvil om at Salva Kiir så den ambisiøse Riak Machar og partiets generalsekretær Pagan Amum (som tilhører folkegruppen shilluk) som en trussel. I juli fjernet han dem begge sammen med resten av regjeringen. Da volden brøt ut mellom fraksjoner i presidentens garde 15. desember, noe Kiir sier var et kuppforsøk, mens andre sier det var en provokasjon fra Kiirs egen milits, bestemte presidenten seg for å tilintetgjøre den trusselen Machar og Amum representerte. Machar kom seg unna, mens Amum sitter i forvaring sammen med flere andre politikere i Juba.

Utviklingen er tragisk. Uavhengigheten i 2011 tente et håp om fred og utvikling hos tusenvis av sørsudanere som nå må flykte fra sine hjem, slik de har gjort utallige ganger før. Det som har skjedd var også nokså forutsigbart, slik forholdet mellom kamphanene utviklet seg. Roessler minner om at samme type maktkamp mellom etniske rivaler utviklet seg i Tsjad og Liberia i 1989, og under krigen i Den demokratiske republikken Kongo i 1998, mellom Laurent Kabilas regime og hans tidligere allierte fra Øst-Kongo og Rwanda.

Politiske partier og institusjoner kan ha stabiliserende virkning i ikke-demokratiske regimer. Når partier velger sine lederkandidater, reduseres risikoen for statskupp, rivalenes makt begrenses, men også lederens maktposisjon. Dette skaper ofte et dilemma for ledere: De vil ikke bidra til å styrke partiet sitt hvis de tror partikollegene vil svikte dem og støtte noen andre.

Slik tenkte nok president Kiir. SPLM skulle holde sin generalforsamling i 2013 for å velge partiets leder og presidentkandidat til valget i 2015. Hvis Kiir ble valgt som partileder ville han styrke sin posisjon, men han fryktet nok muligheten for at flertallet ville støtte Machar og Amum, som hadde erklært at de ville utfordre presidenten i neste valg.

Presidenten svarte med å utsette alle møter på ubestemt tid og oppløste deretter partiets strukturer. Maktkampen på toppen ble skjerpet, og kostnaden bærer nå landets befolkning i form av en ny krig. Også nabolandene er berørt, særlig Sudan, fordi oljefeltene i Sør-Sudan er blitt stengt og ingen olje vil bli fraktet gjennom inntektsbringende ledninger på vei til Rødehavet.

Måten vi snakker om konflikter på er viktig fordi det ofte får konsekvenser. I den sudanske provinsen Darfur har en unyansert fremstilling av komplekse konflikter skapt problemer for arbeidet med å skape fred, blant annet fordi store arabiske befolkninger ble demonisert og satt på sidelinjen selv om de ikke hadde begått forbrytelser mot sine «afrikanske» naboer.

En av hovedfortellingene om utviklingen i Sør-Sudan er at vi er vitne til en «etnisk krig» mellom Kiirs dinkaer og Machars nuere. Det er omtrent 60 etniske grupper i landet,  dinkaene er størst, med nuere på andreplass, men flere andre grupper er involvert i konfliktene som nå utspiller seg.

Det er heller ikke alle dinkaer som deler Kiirs oppfatning av hva som har skjedd og hvorfor. Machar har fått nye støttespillere fordi han appellerte til en demokratisk prosess, selv om han av svært mange betraktes som en gammel forræder. Dinkaene og nuerne har for øvrig ingen sentralisert politisk struktur, men en organisering basert på ættelinjer og alderssett der de kan mobilisere til krig i relativt stor skala, for deretter å «falle tilbake» til sine små lokalgrupper som ofte er i strid seg imellom.

Når Kiir og Machar ypper til strid mot hverandre og vi kaller det en «etnisk krig», er vi med på å forsterke noen tendenser som er der og som noen har interesser i å fremme, men som alle med interesse i en fredsløsning bør prøve å nyansere og korrigere.

Etniske konflikter i Sør-Sudan, som i mange andre land, skapes svært ofte og manipuleres av politiske og militære ledere, både på lokalt og nasjonalt plan. Siden 2005 har en blanding av konkurranse om knappe ressurser, fragmenterte eliter, populistisk politikk og svake institusjoner gjort det umulig å kontrollere lokal vold, ofte mellom, men også innen ulike etniske grupper.

Landets lederskap har heller ikke maktet å skape en felles visjon og retning som Sør-Sudans borgere kan tro på og som planer for fremtiden kan bygge på. Alle disse faktorene spiller nå med i en tragisk oppskalering som truer eksistensen til verdens yngste nasjon. 

Fakta:

Sør-Sudan har siden 15. desember vært i en borgerkrigslignende tilstand, der styrker lojale mot president Salva Kiir står mot milits anført av tidligere visepresident Riek Machar. 

Over 1000 mennesker er drept og minst 122 000 har flyktet fra sin hjem, ifølge FN.

63 000 har tatt tilflukt i FN-baser i landet.

FNs sikkerhetsråd besluttet 24. desember å doble den fredsbevarende styrken i landet til 14 000 soldater.

Sør-Sudan har over flere år mottatt milliardbeløp i bistand fra Norge. Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson er FNs spesialrepresentant i landet.

UD har utpekt tidligere Sudan-ambassadør Jens-Petter Kjemprud som spesialutsending til Sør-Sudan.

Denne analysen er skrevet av CMI-forsker Gunnar Sørbø for Morgenbladet og stod først på trykk 03.01.2014.