Lundin - hjemsøkt av sin fortid i Sudan

'Det er lett å forstå gleden i selskapet over det som tegner til å bli et Lundin-eventyr i Nordsjøen, men vanskeligere å forstå håndteringen av et Sudan-engasjement der det påstås at alvorlige krenkelser av lokalbefolkningers menneskerettigheter synes å ha vært en forutsetning for selskapets profitt. Hvis Lundin blir dømt, har vi også et norsk pensjonsfond med midler som delvis stammer fra krigsforbrytelser.'                                           Gunnar M. Sørbø, seniorforsker ved CMI.

Lundin Petroleum er et svensk selskap som ble grunnlagt av Adolf Lundin for 35 år siden. Etter kjempestore oljefunn i Nordsjøen skjøt selskapets aksjekurs i været for fem år siden. Bare i løpet av noen morgentimer i september 2011 steg kursen med 25 % og Lundin-familien ble 2,5 milliarder svenske kroner rikere. I mars 2012, etter nye funn, steg kursen igjen. Det norske pensjonsfondet oppdaget også Lundin og kunne samme år bokføre en verdi på mer enn 500 millioner norske kroner. «Kjøp aksjen som går og går», het det da fra Stocklink.no.

Men Lundin har også en annen sak som går og går og den er ikke like hyggelig. For tre uker siden meldte den svenske påtalemyndigheten at styreleder Ian Lundin (grunnleggerens sønn) og konsernsjef Alex Schneiter vil bli forhørt, med mistanke om mulig delaktighet i krigsforbrytelser i Sudan, nåværende Sør-Sudan.

I 1997, mens borgerkrigen raste i Sudan, dannet Lundin et konsortium med malaysiske Petronas, OMV fra Østerrike og det statseide Sudapet om oljeutvinning i et område der regjeringen ennå ikke hadde full kontroll. Ifølge en 2009-rapport («Unpaid Debt») fra ECOS (The European Coalition on Oil in Sudan) som er et nettverk bestående av mer enn 50 frivillige organisasjoner, ble det satt i gang en militær kampanje der formålet var å sikre oljefeltene. Tusener av mennesker døde og nesten 200.000 måtte flykte fra sine hjemsteder. Rapporten beretter om drap og voldtekt, kidnapping av barn, tortur og tvangsforflytting. Satellitt-bilder viser også en betydelig reduksjon av landbruk og kvegdrift i den perioden Lundin-konsortiet opererte i Sudan. Det var soldater fra Sudans hær og lokale milits-grupper med støtte fra Khartoum som utførte handlingene.

Rapporten hevder at Lundin under krigen samarbeidet tett med dem som sto bak de kriminelle handlingene. Da de trakk seg ut i 2003, hadde de tjent nærmere en milliard svenske kroner og selskapets markedsverdi hadde steget med 200 millioner dollar.

De som har fulgt Lundin over flere år er ikke overrasket over det som skjedde i Sudan. Ifølge Aftonbladet (3.mars 2012) var Adolf Lundins mantra «No guts no glory». Han nærmest spesialiserte seg på å jobbe i konfliktområder. Lundin var på plass i Sør-Afrika under apartheid, i det krigsherjede Zaire, i Ghaddafi’s Libya og i Syria og Irak. I 1996 uttalte han følgende: «Vi arbeider helt uten hensyn til politisk risiko. Det er så pass vanskelig å finne store olje- og gruveforekomster at om man dessuten skal begrense seg til land som er politisk sikre, har man ingen sjanse. Det er som å starte et maratonløp med et brukket ben. Det eneste som er viktig for oss er at det vi leter etter kan bli riktig stort» (oversatt fra Svenska Dagbladet 5.august 1996).

Ian Lundin og Carl Bildt, tidligere svensk utenriksminister som satt i styret fra 2000 til 2006 med ansvar for etiske spørsmål, hevder at anklagene er ubegrunnede, urettferdige og absurde, og at Lundin er ansvarsfulle og aktive investorer som bidrar til å gjøre livet bedre for folk i flere afrikanske land. Carl Bildt sa nylig på Sveriges Radio (30.oktober) at det forelå en fredsavtale i Sudan da Lundin overtok operatøransvaret, at folk ikke ble fordrevet, at situasjonen ikke var så ille i Sudan på den tiden, og at det var olje-utvinning som skapte grunnlag for fred i Sudan. De tre første argumentene er påviselig gale, det siste dypt problematisk.

Lundin har nå det meste av sin olje-aktivitet på norsk sokkel og har innledet et tett samarbeid med Statoil om utbyggingen og driften av Avaldsnes-feltet. Det er lett å forstå gleden i selskapet over det som tegner til å bli et Lundin-eventyr i Nordsjøen, men vanskeligere å forstå håndteringen av et Sudan-engasjement der det påstås at alvorlige krenkelser av lokalbefolkningers menneskerettigheter synes å ha vært en forutsetning for selskapets profitt. Hvis Lundin blir dømt, har vi også et norsk pensjonsfond med midler som delvis stammer fra krigsforbrytelser.

Gunnar M. Sørbø, seniorforsker ved CMI. Kronikken stod først på trykk i Morgenbladet 09.12.16.