Utenrikspolitikkens skygge over utviklingspolitikken

NUPIs direktør, Ulf Sverdrup, skriver i DN 28.12 at siden det meste av Utenriksdepartementets ressurser går til bistand, er det fare for at utviklingspolitikken skygger for utenrikspolitikken.

Det er større grunn for å være bekymret for det motsatte.

Bistandsbudsjettet har alltid blitt brukt til å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Det handler om å sikre norsk innflytelse i internasjonale fora, fremme norske næringsinteresser, redusere innvandring og terrorfare, fremme det norske kandidaturet i FNs sikkerhetsråd, mv.

At dette samrøret svekker resultatene av norsk utviklingspolitikk er det liten tvil om. Politikken forsvares av at tiltakene er «vinn-vinn». Mulig det. Men hvem tror for alvor at interessene til de fattige sammenfaller med interessene til et av verdens rikeste land? De fattige kunne vunnet mer om politikken var utformet bare med deres interesse for øye.

Dette er utenrikspolitikkens skygge over utviklingspolitikken.

Sverdrup foreslår å styrke utenrikstjenesten gjennom en åpen debatt om «en-prosentreglen» i bistandsbudsjettet. Denne regelen har imidlertid ikke påvirket ressursfordelingen mellom bistand og den øvrige utenrikstjenesten nevneverdig. Riktignok har bistandens andel av budsjettet økt fra 80 til 84 prosent de siste 20 årene. Men ressursene til den øvrige utenrikstjenesten har vokst i samme takt som det samlede statsbudsjettet.

Kanskje krever den geopolitiske situasjonen at utenrikstjenesten nå tilføres mer ressurser. Det er i så fall en diskusjon som bør handle om hvordan vi prioriterer de 99 prosent av inntektene som vi bruker på oss selv, ikke den ene prosenten som er tiltenkt de som trenger pengene mer enn oss.