Sri Lanka - ett år etter terrorbombene

I dag (21.april) er det ett år siden 360 mennesker ble drept og langt flere alvorlig såret på Sri Lanka. Det var påskemorgen, og tre kirker og tre hoteller ble angrepet av sju selvmordsbombere. Med unntak av en kirke i den østlige delen av landet, lå alle målene i området rundt hovedstaden Colombo. De fleste ofrene tilhørte landets kristne minoritet, men også utenlandske turister fra mange land ble drept, deriblant tre barn til en av Danmarks rikeste familier.

Det er få land i verden som har hatt flere selvmordsaksjoner enn Sri Lanka, men det hadde ikke vært alvorlige hendelser på ti år, og aldri før hadde målene vært kristne og utlendinger. Terroren ble derfor først oppfattet som importert fra Midtøsten. Men det viste seg snart at det var en lokal islamsk gruppe (National Thowfeek Jamaath) som sto bak, trolig uten støtte utenfra.

På Sri Lanka reagerte de fleste med å slutte rekkene og uttrykke solidaritet på tvers av religion og etnisitet, men det skjedde også alvorlige voldshandlinger mot muslimer som utgjør nærmere ti prosent av landets befolkning på 21 millioner. Mange fikk sine butikker brent ned eller ble angrepet ute i gatene.

De tragiske hendelsene kom på et tidspunkt da regjeringen i Colombo hadde store interne problemer som ble forsterket da det viste seg at advarsler om en mulig terrorhandling ikke hadde blitt tatt på alvor. Det kom også illevarslende toner fra opposisjonen. Gotabaya Rajapaksa som et halvt år senere ble valgt til landets president, sa at sikkerhet er viktigere enn menneskerettigheter. Han fikk støtte av sjefen for hæren som uttalte at «for mye frihet» hadde utløst katastrofen.

I året som har gått, har det vist seg at arven fra langvarig krig og konflikt fortsetter å hjemsøke Sri Lanka selv om det kjente turbok-forlaget Lonely Planet i 2019 utropte landet til verdens beste turist-destinasjon.

Siden uavhengigheten fra britisk kolonistyre i 1948 har den politiske utvikling vært preget av tiltak med sikte på å fremme en singalesisk-buddhistisk identitet, basert på en forestilling om at Sri Lanka primært er et land for singaleserne som utgjør 75% av befolkningen. Tamilene som er hinduer med viktige kristne innslag, utgjør bare 15% og er i tillegg delt i to separate grupper. Men i India, over sundet som skiller de to land, bor det 80 millioner tamiler. Dette har skapt forestillinger om at singalesere og buddhister egentlig er en truet majoritet.

De politiske partiene har overbudt hverandre for å sikre majoritetsstemmene, noe som har medført at buddhismen ble gitt forrang framfor andre religioner, og at singalesisk ble nasjonalspråk. Minoritetene har følt seg diskriminert, også når det gjelder adgang til arbeid og utdanning.

Mange vil huske den langvarige krigen mellom skiftende regjeringer og Tamil-tigrene som varte fra 1983 til 2009. Tigrene kjempet for uavhengighet for det tamilske kjerneområdet i den nordlige og østlige delen av landet, og ble særlig kjent for sine spektakulære selvmordsaksjoner, deriblant drapet på den tidligere indiske statsministeren Rajiv Gandhi og flere topp-politikere i Colombo. Under krigen flyktet tusenvis av tamiler fra landet, og i Norge bor det over 12 000 personer med tamilsk bakgrunn.

Norge ble bedt om å megle mellom partene, med Erik Solheim i spissen. Men blant singaleserne ble det mobilisert mot enhver form for selvstyre for tamilene. Det hjalp dem at Tigrene kom på listen over internasjonale terrorist-organisasjoner etter angrepet på New York 11.september 2001. I  Colombo (2005) ble det makt-skifte i 2005, der en ny president, Mahinda Rajapaksa, valgte å gå til krig, med stilltiende støtte fra Kina, India og USA. Krigen ble avsluttet på en liten landtunge i den nordøstlige delen av landet der Tigrenes ledere og tusenvis av uskyldige tamiler, brukt som skjold i krigens siste fase, ble drept i et massivt bombardement som varte i mange dager.

Etter krigen var presidenten ekstremt populær blant singaleserne. Han styrte landet på autoritært vis sammen med sine brødre Gotabaya (forsvarsminister) og Basil (minister for økonomisk utvikling). Regimet var preget av korrupsjon og manglende vilje til å ta fatt i problemene som hadde ført til krigen. Rajapaksa sto også imot internasjonalt press for å avdekke eventuelle krigsforbrytelser i krigens siste fase. Men han mistet etter hvert støtte, selv om det kom som en stor overraskelse - og en fjær i hatten for Sri Lankas demokrati - da han tapte valget i 2015.

Den nye regjeringskoalisjonen innså at de måtte fremme forsoning og grunnlovs-reformer med sikte på desentralisering. Men regjeringen var splittet og svak, og sto hele tiden i fare for å bli angrepet av den nasjonalistiske fløyen blant singaleserne, med buddhist-munker i spissen. Reform-arbeidet kom aldri på skinner. Samarbeidet innad i regjeringen ble stadig dårligere, og før jul i 2018 brøt koalisjonen mer eller mindre sammen. Den vaklet videre til november 2019 da Gotabaya Rajapaksa ble valgt til ny president. Han utnevnte Mahinda til statsminister og Basil til sjefsrådgiver.

Brødrene vil tydeligvis tilbake til sin tidligere måte å styre landet på. Det gis lite rom for kritikk, nasjonalistiske ekstremister på singalesisk side får større spillerom, og det settes en stopper for reform-tiltak. For tiden er det muslimene det går mest utover. De blir demonisert på sosiale media, og det settes det ut rykter om at muslimske korona-pasienter kan være selvmordsbombere. Presidenten bruker pandemien til å fremme sin egen dagsorden, og har blant annet nylig benådet en sersjant som var dømt for å ha drept åtte tamiler, deriblant en fem-åring. Da han slapp ut av fengselet, ble det holdt velkomst-selskap med en framtredende politiker tilstede.

Da Norge var tungt inne i den mislykkede fredsprosessen på Sri Lanka, sa Erik Solheim at det fantes ikke noe land i verden der Norge hadde spilt en viktigere rolle. Nå er Sri Lanka stort sett glemt her hjemme. Det er synd, både fordi utviklingen i landet er bekymringsfull og fordi vi har mange norske statsborgere med bakgrunn derfra. I tillegg har historien om Sri Lanka noen viktige budskap. Den viser at også land med lange demokratiske tradisjoner og en fungerende rettsstat er sårbare for kapring av autoritære ledere og nasjonalistiske krefter, men kanskje det viktigste er at Sri Lanka er et skremmebilde på hva som kan skje når etniske identiteter rendyrkes og vi får en negativ spiral der ekstreme krefter innen hver av gruppene radikaliserer hverandre.

Denne kronikken er skrevet av Gunnar Sørbø og stod først på trykk i Bergens Tidende, 21. april 2020.