Kommentar: Liv Tønnessen og Hilde Kjøstvedt

Søndag 11. april skal det avholdes valg i Sudan. For første gang i sudansk historie stiller en kvinne som presidentkandidat. Valgkommisjonen nektet henne å delta, men sudansk høyesterett besluttet at Fatima Abdel Mahmoud likevel kan stille som utfordrer til den omstridte Omar al-Bashir. I tillegg er det vedtatt at alle nasjonale og regionale parlamenter i Sudan skal ha minst 25% kvinnelige representanter. Er kvinnekampen i Sudan vunnet?

25% kvinnekvote er en av mange viktige milepæler for sudanske kvinner. Den sudanske kvinnebevegelsen har en lang og rik historie i landet som står i sterk kontrast til det svartmalte bildet av undertrykte kvinner i den islamske verden. I 1965 ble Fatima Ahmed Ibrahim første kvinnelige representant i parlamentet, ikke bare i Sudan, men i hele Midtøsten og Afrika.  Men det er mange problemområder hva angår kvinners sivile rettigheter, helse og utdannelse; rundt 89 % av disse er omskjært i en eller annen form, omkring halvparten av alle over 15 år kan lese og skrive, drøyt 46 % fullfører grunnskole og drøyt 30 % deltar i den totale arbeidsstyrken.  

Mye tyder på at det er gode kår for kvinners politiske deltakelse i Sudan. Det internasjonale samfunnet har ivret for økt kvinnerepresentasjon i landet. Flere kvinner inn i politikken gir mer kvinnevennlig politikk, hevder internasjonale organisasjoner. Også Sudanske kvinneaktivister er enige i at dess flere kvinnelige politikere det er, dess bedre vil fremtidsutsiktene for de rundt 20 millioner sudanske jentene og kvinnene være. Men internasjonale aktører forutsetter at sudanske kvinner er mer eller mindre enige om at de overnevnte sakene er problemer som må løses, og at de er enige om hvordan. Det er en lite reflektert antakelse. Ikke bare gir 20 år med borgerkrig god grobunn for gjensidig mistillit – Sudan er i tillegg et etnisk, språklig og religiøst lappeteppe. Ifølge kvinneaktivistene vi har intervjuet i Sudan, tyder lite på at kvinner likeså menn har evnet å se forbi disse skillelinjene og enes om hva kvinnevennlig politikk er og skal være.

Kvinnespørsmål er dessuten politisert til en slik grad at kvinner blir viktige symboler for ulike politiske strømninger. Selv hvordan kvinner kler seg har blitt politisert. Det toppet seg i fjor høst da journalisten Lubna Ahmad al-Hussein ble fengslet og dømt til opptil førti piskeslag for ikke å være kledd i henhold til definisjon i straffelovens paragraf 152 av anstendig klesdrakt. Hun gikk i bukse.  Paragrafen nevner ikke kvinner eller bukser spesifikt. Islamister vi intervjuet påpekte at denne arrestasjonen var rent politisk motivert og kom som et resultat av at Lubna hadde skrevet en regimekritisk artikkel. Kvinner, som menn, er politiske polariserte. Dette øker ikke sannsynligheten for at de kvinnelige representantene i Sudans nasjonalforsamling kommer til å anse felles kjønn som viktigste grunn til å bilegge politiske interessekonflikter. Tvert imot.

Sudanske kvinners kamp for rettigheter er altså fragmentert. Dette skyldes til dels at kvinners sivile rettigheter - som blant annet omhandler deres rettigheter ved inngåelse av ekteskap, skilsmisse og hvem som skal ta seg av barna hvis man skilles, samt forsørgeransvar – er regulert av de ulike religiøse samfunnenes familielovgivning. Kvinner har dermed ulike sivile rettigheter avhengig av om de tilfeldigvis er født som muslim, kristen eller av tradisjonell afrikansk tro. De ulike familielovene blir beskrevet av mange kvinneaktivister og internasjonale observatører som diskriminerende mot kvinner. Dette strider mot konstitusjonen fra 2005 som stipulerer at kvinner og menn skal være like for loven. Kvinner og menn er altså like ovenfor loven i konstitusjonen, men ulike i henhold til familielovene. Selv om Fatima Abdel Mahmoud skulle bli valgt til president og dermed kan lede sitt land i krig, så vil hun likevel trenge velsignelse fra en mannlig slektning for å få giftet seg. Politisk representasjon er vel og bra, men det internasjonale samfunnet med Norge i spissen bør fokusere på kvinners sivile rettigheter i større grad. Familielovene og kvinners sivile rettigheter er kanskje den viktigste kampene sudanske kvinneaktivister står ovenfor. Men spriket mellom de ulike oppfatningene av hva kvinnens rolle og status innenfor familien skal være er stort. Det er eksempelvis ingen enighet om hvorvidt likestilling mellom menn og kvinner innenfor familien er et gode. Kvinnekvoten er en viktig seier for sudanske kvinner, men vi bør være forsiktige med å anta at dette vil medføre at kvinner i parlamentet initierer lovreformer som tar sikte på likestilling. Vi bør også være forsiktig med å anta at lovreformer alene vil endre kvinners sivile rettigheter i et land der staten beskrives som ”failed”.

Det viktig at stadig flere sudanske kvinner får bedre muligheter for politisk deltakelse. Flere kvinner i politikken betyr at flere stemmer kan heve seg og kreve mer oppmerksomhet rundt saker som angår kvinner. Akkurat som Hanne Nabintu Herland og feminister i Ottar er dypt uenige om hva kvinner i Norge skal kjempe for, så er det også sterke motsetninger mellom sudanske kvinner. Når kvinner i økende grad oppfordres til å delta i politikken i land i sør, ligger ofte en naiv forestilling om at enhver kvinne representerer alle andre kvinner til grunn. Men kvinner som menn deltar som individer, som representanter for politiske partier, og er uenige om hvilke slag som er viktige å utkjempe i kvinnekampen. Noe så åpenbart bør internasjonale donorer ta inn over seg.