Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 20. desember 2010.

Fattige trenger kreditt
av Arne Wiig, seniorforsker CMI

Brennpunkt-dokumentaren «Fanget i mikrogjeld» rettet sterk kritikk mot Grameen Bank og mot effekten av mikrokreditt i bekjempelse av fattigdom. Mikrokreditt har blitt stadig viktigere i kampen mot fattigdom. Bare i Bangladesh er det om lag 20 millioner klienter av mikrokredittinstitusjoner. Grameen Bank er den største med omtrent åtte millioner klienter, nesten utelukkende kvinner.

Dersom det er slik at de fattige presses inn en gjeldsfelle ved at de stadig må oppta nye lån for å betjene gamle lån, såkalt kryssfinansiering, er dette alvorlig, særlig dersom omfanget av slik kryssfinansiering er stort.

Dette har så langt ikke dekning i forskning. I alle kredittprogrammer er det noen som ikke klarer å tilbakebetale sine lån, men en slutter ikke å gi kreditt av den grunn.

I Bangladesh er det gjennomført en rekke forskningsbaserte studier av effekten av mikrokreditt på fattigdom. Publiserte studier av blant andre Mark Pitt og Shahidur Khandker viser at mikrokreditt fører til reduksjon av fattigdom. Studiene viser også at mikrokreditt gir kvinner større innflytelse i husholdningen og stabiliserer forbruksmønsteret til de fattige.

En kritikk av disse funnene (og av konsulentrapporter som gjennomgående viser at mikrokreditt virker), er at studiene ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til det såkalte utvalgsproblemet. Eksempelvis gir en lån til grupper med store landareal som dermed allerede har et større potensial for å utnytte kreditten effektivt.

Det er altså uenighet blant forskerne, men disse er knyttet til metodiske uoverensstemmelser og til betingelsene for at mikrokreditt virker. For å studere eventuelle effekter av mikrokreditt på fattigdom, må en tilstrebe seg på å gjennomføre analyser som skiller effekten av mikrokreditt fra effekten av andre tiltak eller rammebetingelser.

Det er en rivende utvikling av internasjonal forskning basert på eksperimentelle metoder. Denne forskningen kan foreløpig ikke dokumentere tilstrekkelig at mikrokreditt fører til redusert fattigdom, men det er heller ikke noe som tyder på det motsatte.

I tillegg har mikrokreditt andre fordeler, som for eksempel at det blir lettere å håndtere pengebruk i en situasjon hvor inntekt og forbruksmønster er usikkert og varierer over tid.

Det er få, om noen, forskere som tror at mikrokreditt er «the silver bullet» for å redusere fattigdom. De aller fattigste mangler ikke bare kapital, de mangler utdanning, jord, sosialt nettverk og makt, og de kan være utsatt for diskriminering i arbeids- og varemarkedet. Å tro at mikrokreditt alene løser fattigdomsproblemet, er å ha overdrevne forventninger til tiltaket. Mikrokreditt er likevel et av flere tiltak som bør inngå som virkemiddel for å redusere fattigdom.

Mikrokreditt må imidlertid designes godt og ta hensyn til lokale forhold. Det er en fare for at støtte til mikrokreditt unødvendig mister sin legitimitet på grunn av enkeltstående tilfeller hvor pressen avslører at låntagere ikke kan betjene sin gjeld.

Bangladesh har vært et foregangsland innen mikrokreditt og har fungert som modell for andre institusjoner både i Bangladesh og andre land. I India, med mer enn 30 millioner låntagere av mikrokreditt, er mikrokredittinstitusjonene sterkt presset. Delstatsmyndighetene i Andhra Pradesh innførte reguleringstiltak som gjorde det mulig for låntagerne å la være å tilbakebetale «store» lån. Ikke uventet ble både kapitaltilførselen til mikrokredittinstitusjonene og tilbakebetalingen sterkt redusert.

Skjer det samme i Bangladesh, kan mikrokredittinstitusjonene kollapse. Dette vil etter min oppfatning gå ut over de fattige.

En har brukt svært lang tid på å få til finansielle ordninger som kan nå de fattige. I stedet for å trekke seg ut finansielt, som følge av faren for høye lån, eller å overregulere mikrokredittinstitusjonene, må en finne kredittordninger som sammenholdt med andre tiltak, forhindrer kreditteskalering og stimulerer til velferdsøkning for de fattige. Slike tiltak kan være opplæring og bedre overvåkning av låneporteføljene til låntagerne, for eksempel gjennom opprettelsen av registre (som nå er mulig i Bangladesh etter at de stemmeberettigede har fått idnummer).

Det er få, om noen, andre sikkerhetsordninger for de fattige i Bangladesh. Uten mikrokreditt risikerer de fattige å bli presset til å oppta dyrere lån fra pengeutlånere og å inngå ugunstige kontrakter i produktog arbeidsmarkedet, for eksempel lave priser på produksjon av ris mot å få tilgang på kreditt. Ingen ønsker seg tilbake til den tiden.