Den rødgrønne regjeringen har nylig laget en Stortingsmelding med tittelen «Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken.» Rapporten løfter fram to sentrale temaer i norsk utenriks- og bistandspolitikk, men bekrefter også en tendens vi allerede har sett en tid: Den massive satsingen på klima og miljø er først og fremst motivert ut fra regjeringens egne politiske ambisjoner, ikke av hensynet til verdens fattige slik den overgripende målsettingen for norsk bistand tilsier.

Norge i verden
Rapporten åpner med å slå fast at klima- og miljøproblemene er skapt av de rike industrialiserte landene, men at vi alle i dagens globaliserte verden har ansvar for å bidra til å løse dem. Det synes imidlertid å være et unntak: Norge som miljønasjon, og vårt eget ansvar for å redusere klimautslippene på hjemmeplan, er ikke diskutert. Kanskje ikke så rart.

I forhold til innbyggertall har vi et av verdens største utslipp av klimagasser, vi er en sinke når det gjelder satsning på alternative energikilder, og vi har en regjering som snakker med to tunger gjennom aktiv internasjonal promotering av norske olje- og gassinteresser – også til heller tvilsomme regimer og prosjekter – og rollen som verdens miljøvokter.

Hovedfokuset i rapporten er Norges rolle i forhold til internasjonale miljøavtaler, og våre store bidrag til å redusere klimatrusselen globalt – først og fremst gjennom milliardoverføringer for å redde regnskoger gjennom det såkalte REDDprogrammet.

Det meste av dette går til mellominntektsland som Indonesia og Brasil – der sistnevnte plutselig har blitt den største mottager av norsk bistand. Beskrivelsen gir inntrykk av at vi allerede er godt i gang med vårt arbeid, men faktum er at store verdier ligger ubrukt ganske enkelt fordi det er vanskelig å finne fornuftige prosjekter å satse på og fordi faren for korrupsjon er overhengende.

Fattigdom og miljø
Rapportens kanskje største svakhet er mangelen på problematisering av forholdet mellom klima, miljø og fattigdom. Ved siden av at fattigdomsreduksjon som overordnet mål for bistanden har fått en langt mindre fremtredende plass enn miljø, tar rapporten det for gitt at økt innsats for klima og miljø per definisjon er god politikk for fattigdomsbekjempelse. Det er ikke nødvendigvis tilfellet, verken for de land som er avhengig av økonomisk vekst eller for de fattige selv.

Norske bistandspolitiske føringer har en tendens til å bevege seg på et høyt abstraksjonsnivå, og det er ofte lurt å forholde seg til konkrete eksempler og erfaringer. I Mosambik, som er et av Norges hovedsamarbeidsland, har den fattige befolkningen i generasjoner forholdt seg til miljøutfordringer som tørke, flom og sykloner. Problemer er ikke manglende tilpasningsevne, men at fattige i slumstrøk og landsbyer ikke har råd til å ta alternative valg. Det er derfor slumboere i hovedstaden Maputo bygger nye skur i samme område som ble herjet av flom bare uker i forveien, og det er derfor fiskerne i provinsen Gaza fortsetter å dra på havet i sine små kanoer selv i tider på året de vet syklonene vil komme.

Norsk bistands svar på utfordringene i Mosambik er «ren energi» gjennom vannkraft og elektrifisering. Energi har i over 30 år vært en hovedsatsing for Norge i Mosambik, med fattigdomsreduksjon som det overordnede mål. Fortsatt har bare seks prosent av husholdene i landet tilgang til strøm, og de aller fleste fattige har arbeid og inntekt som langt viktigere prioriteringer. I provinsen Niassa, der norske selskaper planter tusenvis av hektar med skog med offentlig «miljøstøtte», slåss de med bønder som rykker plantene opp med roten fordi de heller vil produsere mat på de aktuelle områdene.

Annerledeslandet

Verdens klima- og miljøproblemer kan ikke løses gjennom fattige bønder i utviklingsland. Norges enorme satsning på klima og miljø går ut over verdens fattige, fordi store midler tas bort fra den klassiske bistanden og oppmerksomheten rettes bort fra fattigdom. Sverige har alltid vært den mest konsekvente og prinsippfaste bistandsgiver i Norden og har, tross en konservativ regjering, klart å holde fokus på fattigdomsreduksjon og Afrika.

Noe av det første den nye rødgrønne regjeringen i Danmark gjorde var å slå fast at det ikke er rimelig at landets satsing på klima- og miljø skal gå ut over bistanden til verdens fattigste. Norge er annerledeslandet blant de store bistandsgiverne. Den norske regjering er nå så godt inne i sitt bistandspolitiske hamskifte at det sannsynligvis må et regjeringsskifte til for å få bistandspolitikken tilbake til sin opprinnelige begrunnelse om å bedre forholdene for verdens fattigste.

 

Kronikken er forfattet av Inge Tvedten, seniorforsker ved CMI, og stod på trykk i VG 29. november.

Publications

Book | 2011

"As long as they don't bury me here". Social relations of poverty in a Namibian shantytown

An increasing number of poor Southern Africans live in poverty-stricken urban slums or shantytowns. Focusing on four shantytowns in the northern Namibian town of Oshakati, this book analyses the coping...
Inge Tvedten (2011)
Basel: Basler Afrika Bibliografien (Basel Namibia Studies Series vol. 11) 216 p.
CMI Report | 2011

'Xiculungo' revisited: Assessing the implications of PARPA II in Maputo 2007-2010

 This report is part of a larger exercise to monitor and evaluate Mozambique’s poverty reduction strategy PARPA II (2006-2011), and focuses on continuity and change in poverty and well-being in...
Margarida Paulo, Carmeliza Rosário, Inge Tvedten (2011)
Bergen: Chr. Michelsen Institute (CMI Report R 2011:1) 78 p.
CMI Report | 2010

'A woman should not be the boss when a man is present'. Gender and poverty in Southern Mozambique

This is the third and final report in the series “Gender Policies and Feminisation of Poverty in Mozambique”, revealing a curious incongruity between often broad and sweeping statements about gender...
Inge Tvedten, Margarida Paulo, Minna Tuominen (2010)
Bergen: Chr. Michelsen Institute (CMI Report R 2010:7) 50 p.