Ja til økt innvandring

To hovedleire
Norsk innvandringsdebatt har vært preget av to hovedleire. Den politiske ledelsen i Fremskrittspartiet og dens akademiske støttespillere har hatt  fremmedfiendtlighet og intoleranse som utgangspunkt for sine utspill, og utnyttet fremmedfrykten strategisk. Alle andre partier og debattanter har erkjent at innvandring og mangfold er en del av det norske samfunn, og fokuserer på de problemer og muligheter dette innebærer – med ulik vekt på de to. Få, om noen, har tatt til orde for at Norge trenger flere ikke-vestlige innvandrere for at vi skal kunne utvikle oss til et rikere, bedre og mer humant samfunn.

Økt innvandring
Det er mange grunner til at økt innvandring og kontakt med mennesker fra andre land og kulturer vil bli avgjørende.

Det blir viktig for Norges posisjon i verden. Den ‘gamle verden’ er ansvarlig for en gryende økonomisk krise i vesten. Vi er ansvarlige for en miljø-krise som rammer globalt. Og den utbredte fremmedfiendtligheten i Europa er i ferd med å svekke vår moralske autoritet. Framtiden tilhører på mange måter andre verdensdeler og økonomier. For å kunne forholde oss til det nye globale mangfoldet må vi også kunne forholde oss til et mangfold her hjemme.

Vi har mye å lære av folk utenfra. Det er noe underlig med tanken at vi som representerer mindre enn 0,1 prosent av verdens befolkning og er en ung nasjon skal sitt med nøkkelen til det gode samfunn. Demokrati, likestilling og ytringsfrihet framheves ofte som særlige norske verdier, men få innvandrere og innvandrer-kvinner er uenige i det. Det er jo derfor de har kommet hit. Utover dette har de aller fleste innvandrere viktig kompetanse og kvaliteter, fra medisin og programmering, via omsorg og respekt for eldre, til idrettstalenter.    

Økt kontakt med folk fra andre land og kulturer vil gjøre våre liv rikere. Gjennom min jobb møter jeg jevnlig folk fra totalt forskjellige samfunn og livssituasjoner i landsbyer og slumstrøk i Afrika. Det som slår meg er ikke hvor forskjellige vi er, men hvor enige vi er om sentrale verdier som omsorg for familie, glede over å møte folk med annen bakgrunn, og solidaritet med mennesker i vanskelige situasjoner. Økt mangfold vil gi økt livskvalitet.

Grunnleggende premisser
For å få til en bedre innvandrings- og integreringspolitikk må vi være enige om noen grunnleggende premisser.

Vi må erkjenne at vi har et problem med fremmedfiendtlighet. Norge har Europas største parlamentariske representasjon av et fremmedfiendtlig parti, og uttalelser fra FrPs politiske ledelse plasserer partiet trygt i gruppen av høyrepopulistiske partier. Jeg tror samtidig at mange av FrPs velgere som stemmer på partiet på grunn av deres innvandringspolitikk gjør det av frykt for det ukjente, snarere enn av en grunnleggende fremmedfiendtlighet. 

Vi må ikke gjøre ‘multikulturalisme’ mer komplisert enn det er. ‘Kultur’ er et sett av felles meninger og holdninger det er stor grad av enighet omkring, og som gis forskjellige uttrykk alt etter sosial bakgrunn, kjønn,  og utdannelse. Samtidig har vi alle flere roller, som foreldre, venner, arbeidskollegaer, deltakere i lokalsamfunn, medlemmer av religiøse organisasjoner og politiske partier osv. Etniske nordmenn er slik sett like forskjellige som innvandrere. Vi må kunne klare å kombinere et sett av felles grunnleggende verdier med respekt for mangfoldet.

Vi må bygge debattene på de fakta som finnes. Ikke-vestlige innvandrere representerer en liten del av Europas og Norges befolkning, og muslimer ennå færre – selv om konsentrasjonen er større i noen områder enn i andre. Islam som religion har  ingen misjonsbefaling, og ingen ting tilsier en ‘islamisering’ av Norge. Islam som religion bygger på tro, håp og rettferdighet – slik kristendommen gjør. Opprørene i arabiske land bør ha slått hull på myten om at islamsk tro er uforenlig med frihet og demokrati. Og terror i islams eller kristendommens navn er misbruk av religion.

Vi må erkjenne at innvandring og integrering tar tid. Mange innvandrere kommer fra svært forskjellige samfunnssystem og kulturer, og det tar tid å lære Norge å kjenne. Det viser seg jo også at annen-generasjons innvandrere klarer seg bra. De har stadig mer hørbare og fremtredende representanter innen for eksempel politikk, forskning og kulturlivet, men også vanlige ungdommer gjør det godt på skolen og er vel integrert i samfunnslivet.

Og endelig må det kunne etableres enighet om at vi alle er mot grov  kriminalitet og lovbrudd begått av etnisk norske så vel som av innvandrere. Det gjelder ikke minst innvandrere selv, som daglig må lide for den stigmatiseringen innvandreres over-representasjon på en del slike statistikker innebærer. Noen forbrytelser kan til en viss grad forklares i forhold til traumatiske historier, sosial isolasjon, annet kvinnesyn osv., men de kan aldri forsvares på slike grunnlag.     

Hverdagsmangfoldet
Innvandring og integrering er på mange måter for viktig til å overlates til politikere og politiske redaktører. Tall viser at 90 prosent av oss er positive til å ha innvandre som naboer; at nordmenn under 45 år er mer positive enn de over 45; at folk som faktisk kjenner innvandrere er mer positive til innvandring enn de som ikke gjør det; og at kvinner – som ligger i forkant av det meste – viser lavere oppslutning om fremmedfiendtlige krefter enn menn.

Vi kan alle bidra til å gjøre Norge mer mangfoldig og inkluderende. Barn i barnehager opplever i liten grad forskjell på ‘oss’ og ‘dem’, og ungdom på skoler og i fotballklubber er i ferd med å få et mer naturlig forhold til innvandrer-venner. Også for den eldre og mer skeptiske delen av befolkningen er det mulig å bidra: Vi kan ansette folk etter kvalifikasjoner og ikke etter etnisk bakgrunn; vi kan leie ut vår leilighet til høystbydende og ikke etter klangen på navnene; og vi kan aktivisere oss i de integreringstiltakene som finnes, for eksempel som flyktningeguider.

Men viktigst av alt er hverdagskontakten: Det største kultursjokket for vestlige så vel som for ikke-vestlige innvandrere er hvor vanskelig det er å komme i kontakt med nordmenn. De aller fleste utlendinger kommer fra samfunn der det offentlige rom er mer inkluderende og terskelen for å bli ordentlig kjent er lavere enn her. Det største problemet for innvandrere jeg kjenner er den daglige følelsen av å bli totalt oversett eller beglodd. Det er i det daglige en holdningsendring er aller viktigst, og det kan bare skje ved vi alle engasjerer oss og går aktivt inn for å bli bedre kjent med våre nye landsmenn- og kvinner.    

Kronikken er forfattet av Inge Tvedten, seniorforsker ved CMI, og stod først på trykk i Aftenposten 24. september.

Foto: Mathias Klang