Beirut, april 2005: Den aldrende taxisjåføren Fouad styrer den gamle mercedesen sikkert gjennom de trange sidegatene, kikker inn i bakspeilet og smiler: "Da Syria trakk seg ut av Libanon drakk jeg en hel flaske whisky. Vi drakk oss fulle alle sammen: muslimer, kristne, drusere." "Men hvem drepte Hariri?", spør jeg. Han ser strengt på meg i bakspeilet: "Ikke spør slik - det er farlig. Du kan spørre meg, jeg er sunnimuslim, men pass deg, ikke spør noen andre. Om en måned, etter valget, da kan du spørre om dette, men ikke nå. Alt vil ordne seg etter valget. Jeg vil stemme på [Hariris sønn] Saadeddine. Han er en god gutt - vi vil alle stemme på Saad. Når han tar makten i Libanon vil alt ordne seg, bare vent og se". Denne varme vårdagen i slutten april så framtiden lys ut. Mer enn to måneder var gått siden drapet på Hariri 14. februar. Det fredelige folkelige opprøret etter drapet og FN-resolusjon 1559 hadde gjort slutt på Syrias okkupasjon av Libanon. Libanon var igjen fritt og det syriske regimet så hardt presset at det knaket i sammenføyningene. Bilder av Rafiq Hariri var klistret opp på alle gatehjørner med krav om at "sannheten" (al-haqiqa) om drapet ble funnet. I mars leverte den første FN-kommisjonen som arbeidet med å løse drapsgåten sin rapport. Den konkluderte med at attentatet var nøye planlagt og utført med militær presisjon. Truslene mot Hariri og funnene på åstedet styrket mistanken mot syriske myndigheter. Folk i Libanon var ikke overrasket. Syria hadde forlengst fått skylden.