Regjeringen lanserte 8. mars den nye "handlingsplanen" for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet full av storslåtte visjoner med fokus på politiske og økonomiske rettigheter. Men hva skal kvinner i utviklingsland gjøre med visjoner uten forankring i deres virkelighet? For dem er fravær av gunnleggende sivile rettigheter en daglig og håndfast utfordring som Norge må ta på alvor.

I fredsavtalen mellom nord og sør Sudan som Norge var med å framforhandle, benyttet ikke Norge og verdensamfunnet muligheten til å gi kvinnene i Sudan grunnleggende sivile rettigheter. All myndighet for kvinners sivile rettigheter ble tildelt de religiøse samfunnene i Sudan, grovt oppdelt i islam, kristendom og tradisjonell afrikansk tro. Dette er presentert og oppfattet som en religiøs frihet både internasjonalt og nasjonalt. Men denne religiøse friheten marginaliserte Sundans kvinner ytterligere. "Kvinner i Sør-Sudan er den mest marginaliserte av alle marginaliserte grupper i Sudan," sier Anne Itto, landbruksministeren i Sudan.  Hun henviste til tradisjonelle kvinnediskriminerende praksiser innenfor familielovgivningen. Lederen for Sudan Council of Churches i Sudan oppsummerte rettighetssituasjonen for sør- sudanske kvinner slik: "en kvinne er eiendom".

I Sudan gir religiøs familielovgivning faktisk muslimske nord- sudanske kvinner flere rettigheter enn kristne og tradisjonelt afrikansk troende sør- sudanske kvinner. Familielovgivningen henviser til regler om ekteskap, skilsmisse, arverett og foreldrerett. Ifølge en lokal dommer i en tradisjonell afrikansk rett i Khartoum som jeg intervjuet foreligger det ingen nedskrevne rettslige muligheter for en sør- sudansk kvinne å oppnå skilsmisse. Dersom en sør- sudansk kvinne ønsker å skille seg, må kvinnens stor-familie betale tilbake "brudeprisen." Siden medgiften er kveg og alt dets avkom, er det i praksis nesten umulig for en kvinne å få skilsmisse, fordi brudens familie taper så mye økonomisk på dette. En muslimsk kvinne kan derimot søke skilsmisse dersom hun for eksempel blir slått av sin mann, dersom mannen er impotent og dersom mannen ikke oppfyller det finansielt kravet om å forsørge sin kone. Det faktum at "brudeprisen" betales til bruden selv muliggjør i praksis en muslimsk kvinnes rett til selv å initiere skilsmisse. Ved skilsmisse har har sør- sudanske kvinner ingen rett til foreldrerett uavhengig av barnets alder, ifølge en lokale dommere i en tradisjonell afrikansk rett i Khartoum. Dette fungerer etter min mening som et sterkt disinsentiv for kvinner å søke skilsmisse. I islam derimot får kvinnen automatisk foreldrerett for et jentebarn inntil hun er 9 år gammel og et guttebarn inntil han er 7 år gammel. Når barnet er 14-15 år gammelt så skal barnet selv velge hvorvidt man vil bo med mor eller far. Et annet eksempel, i islam har kvinnen arverett, men hun får bare halvparten av hva hennes mannlige motpart. I tradisjonell afrikansk tro har kvinnen derimot ingen arverett overhodet. Dersom hennes mann dør, har hun ingen rett til noe arv. Praksisen er at hun gifter seg med sin avdøde manns bror. Den avdødes bror "arver" hans kone.

Da lokale dommere i en tradisjonelle afrikansk rett i Khartoum ble spurt om hva som var en typisk sak, var svaret følgende: "en typisk sak er når en jente er blitt voldtatt. Da bringer vi familiene til den voldtatte og voldtektsmannen sammen for å overbevise familiene om at voldtektsmannen bør gifte seg med jenten han har voldtatt". Ifølge Norges nye handlingsplan er et av de foreslåtte tiltakene for å forhindre vold mot kvinner "krisetelefon-og krisesentervirksomhet" (s. 24). Dette er jo regelrett absurd i en lokal kontekst der voldtekt og vold er sosialt akseptert og en godtatt måte å gifte seg på. "Integrering av kjønnsperspektivet i arbeidet med lov-og justisreform" (s. 23) hjelper også lite når saker av en slik karakter blir "løst" via uformelle rettsinstanser. Faktum er at selv om mange kvinner i eliten mener at kvinner mangler fundamentale menneskerettigheter i Sudan, så oppfatter ikke nødvendigvis den vanlige kvinnen i gaten sine rettigheter som krenket. Ifølge Anne Itto må det derfor mer til enn en reformasjon av lovverket for å bedre kvinners sivile rettigheter. Ifølge henne er kvinner på grasrotplan sosialisert inn i og tro mot sine lokale verdier som de ikke nødvendigvis oppfatter som diskriminerende. Dette bør Statssekretær for utviklingssaker Anne Margareth Fagertun Stenhammer  reflektere over når hun maner til Kvinnekamp ut i verden (kronikk klassekampen 8. mars).

Norge har et spesielt ansvar ovenfor kvinners i Sudan siden vi bidro til å drive frem en fredsavtale som ikke sikrer deres sivile rettigheter.  For å sikre kvinners sivile rettigheter i Sudan må det settes inn langt flere tiltak på grasrotplan. Utdanning og bevisstgjøring av kvinners de facto rettigheter bør være en viktig komponent i utviklingssamarbeidet med Sudan. Ifølge Anne Itto er nettopp utdanning nøkkelen til endring. Opplæring av lokale dommere innen formelle og uformelle rettsinstanser et annet viktig område, noe som handlingsplanen blindt overser.

Norge må først og fremst ta til etterretning at Sudan, og mange andre utviklingsland, ikke er tradisjonelle rettssamfunn hvor staten har ansvar for kvinners sivile rettigheter. Samfunnet kan derfor ikke blindt reformeres ovenfra og ned. Norge må også være sitt ansvar bevisst i forhold til hva Norge setter på dagsordene som viktig og som de er villige til å støtte økonomisk. Bistanded er med på å forme det sivile samfunnet som vokser opp i utviklingsland.  I Sudan er det nå for eksempel en overflod av kvinne NGOer hvis mantra er "politisk deltakelse", nettopp fordi internasjonale donorer har gjort dette til et fokusområde. Men er det en kvinnekamp som vil bety noe som helst for kvinnene på landsbygda? Gode intensjoner og storslåtte visjoner blir tom retorikk når den ikke forholder seg til virkeligheten i landene den er ment å gjelde. Hvordan skal Norge og statssekretær Anne Margareth Fagertun Stenhammer ta sitt ansvar for "kvinnekampen ute i verden" på alvor og ikke utkjempe en "norsk kvinnekamp" i utviklingsland?