NDS logo

Norsk Senter for Demokratistøtte (NDS) - som består av alle partiene på Stortinget - får 7 millioner kroner årlig for å bistå i «utviklingen av velfungerende og pluralistiske politiske demokratiske systemer i utviklingsland». Problemet er at denne støtten ikke følger prinsippene for partistøtte, og at den styres av en stiftelse som består av partiene selv.

Ideen om å støtte politiske partier i nye og ustabile demokratier er god. Noe liberalt demokrati uten velfungerende partier finnes ikke, og partiene må være der som et nødvendig bindeledd mellom velgerne og makthavere. Kvaliteten på de demokratiske institusjonene og politikken er avhengig av at kvaliteten på partiene er god. Partiene må danne basis for en konstruktiv opposisjon og for alternative løsninger. Partiene må være talerør for befolkningen og deres interesser, være inspirerende og en «skole i demokrati».

Slik er det dessverre ikke i mange utviklingsland. Her er partiene ofte basert på partiledernes snevre egeninteresser, organisasjonene er svake, medlemmene er få og det interne partidemokratiet dårlig. Velgere og interesseorganisasjoner klarer ikke holde dem i ørene, så de representerer lite annet enn sine egne personinteresser. Regjeringspartier bruker statskassa til å subsidiere partiapparatet og til smøring, mens opposisjonspartier er avhengige av partiledernes egen formue. Noen partier er korrupte og kriminelle.

Bistand til politiske partier er derfor en god idé, og til og med helt nødvendig der demokratiet står svakt. Men man kan ikke gi bistandsmidler direkte til politiske partier. Det er for politisk, det er innblanding i indre anliggender og i mange tilfeller forbudt. Derfor har vestlige land brukt sine egne partier som mellomledd, og brukt bistandsmidler på partienes samarbeid med likesinnede partier i utviklingsland (såkalt søsterparti eller parti-til-parti støtte).

Og det også en god idé om norske partier kan overføre noe av sin kunnskap og kompetanse på for eksempel internt partidemokrati, programutvikling, organisasjon og ledelse, samarbeid og koalisjonsbygging. Men da må det gjøres riktig.

Det finnes en rekke anerkjente prinsipper for bistand, og internasjonale prinsipper for partistøtte som må følges for at partistøtten skal være legitim og effektiv.

For det første må analysen være god. Det kreves en solid analyse av forholdene lokalt for å treffe riktig med partistøtten. Er det for eksempel et nytt regime som trenger støtte (nye partier i regjeringsposisjon som trenger støtte , for å etablere en demokratisk praksis) eller er det opposisjonen som trenger støtte (fordi regjeringspartiet er så lite demokratisk)? Og hvilke deler av opposisjonen er egentlig representativ og demokratisk?

Støtte til et politisk parti basert på sammenfallende politisk ideologi og felles medlemskap i en internasjonal partigruppering (som for eksempel den sosialistiske eller liberale internasjonale) er ikke nødvendigvis støtte til demokratisering. Det kan fort bli støtte til et dominerende regjeringsparti eller det kan bli støtte til feil opposisjonsparti.

For det andre må partistøtten bygge på et reelt partnerskap, full åpenhet og mottakeransvar. Selv om parti-til-parti støtte bygger på en felles ideologisk plattform og solidaritet, og dermed gjør kontakt, informasjon og meningsutveksling lettere, må det være en viss balanse i partistøtten for at den skal være legitim.

Det nederlandske Institutt for Flerpartidemokrati (NIMD) har for eksempel gått langt i å bygge opp partisentre i mottakerland, sentre som består av alle partiene i mottakerlandet der de i fellesskap og full åpenhet blir enige om prinsipper og kriterier for støtte, oppfølging og regnskap. Dette gjøres for å sikre bred representasjon, mottakeransvar, åpenhet og kapasitetsbygging.

For det tredje må partistøtten inngå som en del av en bredere demokratiseringsstrategi. Det kan for eksempel være nødvendig med reformer i partilovgivningen, valgprosedyrene og regler for parlamentsarbeid før partistøtte kan få noen effekt. Noen land har ingen krav til partiers regnskaper eller internt demokrati. Noen kan ha partilover som favoriserer regjeringspartiet og umuliggjør dannelsen av nye partier og en effektiv opposisjon. Andre kan være så liberale at hundrevis av postbokspartier mottar statsstøtte. Mange regimer legger formelle og praktiske hindringer i veien for opposisjonen, noen kjøper opp opposisjonspartier og kandidater, og noen bruker vold.

Dette betyr at partistøtten må harmoniseres med tiltak omkring demokratisering og godt styresett, tiltak som gjøres både av norsk bistand, norsk utenrikspolitikk, og en rekke multi- og bilaterale statlige og frivillige organisasjoner. Det betyr at partistøtten må samordnes med UD og Norad og med andre lands og organisasjoners ordninger for partistøtte.

Norsk Senter for Demokratistøtte har valgt en organisasjonsform som gjør det vanskelig å følge disse prinsippene. Fra å være et rådgivende organ for Utenriksdepartementet, ble NDS i 2006 en uavhengig stiftelse med stortingspartiene som medlemmer. Dette har ført til en klar parti-til-parti støtte profil for NDS.

Dette skjer samtidig med at resten av den vestlige verden velger å gå over til tverrpolitiske samarbeidsprosjekter og demokratibygging. For eksempel går partistøtten fra Nederland, Storbritannia, Tyskland og USA mer og mer over til tverrpolitiske fellesprosjekter som favner alle partiene hjemme og flest mulig partier ute (den såkalte instituttmodellen), og der erfarne politikere og faglig ekspertise trekkes tungt inn.

NDS sin styringsmodell har også redusert innflytelsen til både UD, Bistandsdepartementet, Bistandsdirektoratet (Norad) og forskermiljøet, og gjort at partiene selv styrer bruken av pengene. Her bør noen av kriteriene som styrer Norads bistand gjennom frivillige organisasjoner legges til grunn, for eksempel kravene til egenandel (20%), forhåndsanalyse, koordinering og evaluering.

Dessuten er sekretariatet i NDS lite, bare to personer uten noen sterk bistandsfaglig tyngde eller formell makt til å holde partiene i ørene. UD har trukket seg tilbake og Norad er ikke inne. Forskerne fra Norsk Senter for Menneskerettigheter, Norsk Utenrikspolitisk Institutt og Chr. Michelsens Institutt trakk seg ut i forrige periode, og de tre nåværende partiuavhengige representantene i NDS' styre er oppnevnt av NDS' råd.

Det er tvilsomt om det er mulig å dokumentere noen effekt av parti-til-parti-støtten på demokratiet i noe mottakerland. I den grad NDS og parti-til-parti støtte har noen effekt, er det nok først og fremst på de norske partiene og deres internasjonale sekretariater. Det er mulig at pengene bidrar til at de norske partiene får en bedre innsikt og større engasjement omkring problemene med partiutvikling og demokratisering i land i sør, og innsikt og solidaritet er en forutsetning for gode prosjekter.

Men dette engasjementet og denne solidariteten må balanseres med faglig analyse, behovsorientering og koordinering. Når initiativet til samarbeidsprosjekter kommer fra partiene selv, ut ifra kontakter de har med søsterpartier ute, hvordan kan vi sikre at prosjektet virkelig vil styrke et ungt demokrati? Burde ikke saksgangen vært motsatt, fra en vurdering av mottakernes behov for demokratistøtte via demokratiske reformer til (eventuelt) kunnskap og kompetanseoverføring fra norske partier?

Det blir fort for mye penger til reiser, seminarer og møter, og lite til effektiv demokratistøtte. Hvem skal passe på bukken her? Med så lite kontroll, så lite styring og så lite effekt er det likevel godt at ikke sekken er større.

(Bakgrunnsrapporten "Donor Support to Political Parties: Status and Principles" kan lastes ned med linken over. Se også artikkelen "Norske partier driver med amatørbistand" i Dagbladet 6. desember; http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/07/520387.html)