Trøbbel i paradis. Opprør i Oman

Da Sultan Qaboos av Oman i 1970 kastet sin far i et kupp, var landet fattig, isolert og hadde tre kilometer asfaltert vei. I morgen står Sultan Qaboos på gjestelisten til det kongelige bryllupet i London, Oman har et moderne motorveinett, og befolkningen har opplevd en eventyrlig velstandsvekst. Landet blir profilert som et paradis i moderne turistbrosjyrer. Likevel mistet minst tre mennesker livet da myndighetene i mars slo ned protester i havnebyen Sohar. I påskehelgen demonstrerte flere tusen mennesker i kystbyen Salalah i sør. Er det trøbbel i paradis?

Protestene sprer seg
Uroen i Oman startet i januar, tydelig inspirert av Tunisia og Egypt, men med helt andre krav. En liten gruppe menn samlet seg i hovedstaden Muscat, og krevde – ikke systemets fall, men jobber, høyere lønner og en slutt på korrupsjon. Den lille gruppen marsjerte mot sultanens overdådige palass i gamlebyen, rundet pent i rundkjøringen, erklærte at de ikke ønsket Sultanens avgang – og forsvant. Protestene spredte seg siden til havnebyen Sohar der aktivister sperret veien til havnen (som er en viktig utskipingshavn for olje) og okkuperte en rundkjøring.

Denne gangen kom det også krav om navngitte regjeringsmedlemmers avgang. Demonstrasjonene kom ut av kontroll, et supermarked ble satt i brann og sikkerhetsstyrker rykket inn med det resultat at minst tre mennesker ble drept.

Sultanens svar
Dette var starten på en serie av såkalte sit-ins i Omans største byer, særlig Sohar, Muscat og Salalah, som har fortsatt frem til i dag. Fokus for disse aksjonene har vært det såkalte Majlis al-Shura, eller konsultative råd, som er Omans kvasi-parlament og regjeringens rådgivende organ. Demonstrasjonene har som regel blitt ledet av velutdannete unge menn (og noen kvinner). Et viktig krav har vært en mer direkte lovgivende funksjon for Majlis al-Shura og en ny grunnlov. Et annet har vært åpenhet og forutsigbarhet i utdanningssystemet og ved ansettelser. Samtidig har omanere i privat sektor aksjonert på ulike måter for høyere lønn og bedre pensjonsvilkår.

Da uroen startet kom Sultan Qaboos sine undersåtter relativt raskt i møte, og erklærte allerede i begynnelsen av mars at 50,000 nye jobber vil bli etablert. De aller fleste av dem vil komme i offentlig sektor – hovedsakelig i politiet og det militære. I tillegg skal arbeidsledige omanere nå tildeles et stipend (les: dagpenger). Sist, men ikke minst er det avsatt midler for å sikre pensjon for omanere ansatt i privat sektor. På toppen av det hele er minstelønnen i privat sektor økt betraktelig, med løfte om statlig kompensasjon.

Stabilitetens pris
Qaboos har dermed valgt den samme veien som flere av sine kolleger i Gulfen, nemlig å kjøpe seg ut av misnøye. Spørsmålet er bare hva tiltakene egentlig koster. Budsjettet for 2011 var i minus allerede før Qaboos begynte å dele ut lønnsøkninger og jobber.  Prisen for stabilitet er svimlende og lyder på 14 milliarder kroner, og bringer dermed budsjettet i et underskudd på nærmere 28 milliarder kroner, en sum Oman med sine begrensete oljeressurser ikke kan dekke selv. Redningen kommer fra rike naboer i nord, det vil si GCC-landene (Gulflandenes samarbeidsråd) med Saudi Arabia i spissen. Ingen av oljeprodusentene i Persia-gulfen har råd til kaos i landet som kontrollerer den arabiske siden av Hormuz-stredet.

Spørsmålet er om selv Saudi Arabia eller Dubai i lengden har råd til å kjøpe seg fri fra sosial uro. Dagens skyhøye oljepriser en anledning for Gulf-statene til å kjøpe seg tid. Stabilitetens pris betales først og fremst av den vestlige verdens bilister.

I motsetning til sine kolleger i Saudi-Arabia (der stiftere av landets første politiske parti nylig ble arrestert) har Qaboos også imøtekommet flere politiske krav. I kjølvannet av uroen er det etablert en uavhengig riksrevisjon som skal avdekke korrupsjon i statssystemet. To tredjedeler av ministrene har måttet gå, og demonstrantene krever nå at de stilles for retten for korrupsjon. Sist, men ikke minst, har Sultanen sagt at han vil vurdere økte fullmakter for Majlis al-Shura. Dette er reformer som peker i retning av et representativt demokrati. At sultanen (og mange med ham) nøler, er knyttet til en underliggende frykt for hvem et representativt demokrati egentlig skal representere. Omans befolkning er nemlig langt fra homogen.

Reformer – for hvem?
For det første finnes det religiøse skillelinjer, mellom den statsbærende Ibadi-sekten av islam (en egen lovskole) og en sunnisk befolkning som kanskje utgjør så mye som 35-40 prosent. For det andre har Oman en helt spesiell historie som oversjøisk handels- og kolonimakt, noe som gjør at dagens omanske borgere har bakgrunn i det arabiske Oman, men også i Baluchistan (Iran/Pakistan) og i Omans gamle imperium i Øst-Afrika. Arabisk er offisielt språk i landet, samtidig som en betydelig andel av befolkningen snakker andre språk hjemme. I tillegg finnes det klasseforskjeller, mellom by og land og mellom de utviklede kystbyene og landsbygda i innlandet. Det er også regionale motsetninger. Så sent som på 1970-tallet ble det ført krig i den sørlige provinsen Dhofar som motsatte seg Qaboos’ styre.

Omans renessanse har med andre ord bestått i å holde nasjonen samlet ved å undertrykke eller underkommunisere skillelinjer i befolkningen. Spørsmålet er hvordan dette vil spille seg ut i et samfunn med et friere politisk ordskifte der de ulike gruppene åpent skal kjempe om innflytelse.

I oljeprisens lodd
Under det hele ligger også vissheten om at den 71 år gamle Sultan Qaboos ikke kan styre for evig. Han har ingen barn, og har ikke utpekt noen etterfølger. I tillegg er oljeproduksjonen allerede nedadgående. Til sammen betyr dette usikkerhet. for en omansk befolkning som etter 40 år med vekst må se en ny fremtid i øynene. De neste månedene vil vise om Oman er en tikkende bombe, som en ung kvinne nylig sa til BBC, eller om protestene egentlig er et avvik fra det normale, som det også har blitt sagt. Mye vil avhenge av oljeprisen, og av om de 40 årene under Qaboos har gitt Omans borgere nok tid til å fungere sammen som nasjon.