Buddhismens etisk bærende prinsipp om ikkevold er ingen garantist for et tolerant og fredelig sinnelag. Buddhismen har også sine mørke trekk.
Nylig meldte Human Rights Watch at en hel muslimsk bydel i byen Kyauk Pyu i det vestlige Myanmar skal ha blitt ødelagt av burmesiske buddhister. I de siste månedene har vi vært vitne til en økende spenning mellom muslimer og buddhister i landet. Snart vil vestlige medier fylles opp av det buddhistiske paradoks; hvordan kan disse fredselskende apolitiske munkene bidra til intoleranse og vold?
Et slikt spørsmål vitner først og fremst om vestlige mediers historieløshet, kombinert med en selektiv lesning av hva buddhismen egentlig er. At religioner stort sett møtes med et forutinntatt grunnsyn er ikke noe nytt, men buddhismen er en av få religioner som har kommet heldig ut av slike generelle karakteristikker.
En fredelig religion
Det finnes flere grunner til hvorfor Vesten nesten utelukkende ser på buddhismen som en fredelig religion. Dalai Lama og frigjøringskampen for et fritt Tibet rager høyt i folks bevissthet, og det gjør også safranrevolusjonen i Myanmar i 2007, hvor hundretusener av burmesiske munker marsjerte i gatene i protest mot landets militærjunta. Slike politiske hendelser får en egen appell ved at de tilsynelatende fusjonerer buddhismens generelle etikk om ikkevold, at man ikke skal skade mennesker eller dyr, med politisk ikkevold, hvor de politiske protestformene også tar avstand fra voldelige midler.
Mohandas Gandhi regnes som den politiske ikke-voldens far, og han var sterkt inspirert av de indiske religionenes (hinduisme, jainisme og buddhisme) vekt på ikkevold som bærende etisk prinsipp. Det betyr ikke at de politiske manifestasjonene som utgår fra disse religionene nødvendigvis følger samme linje når det kommer til politisk ikkevold, selv om politisk ikkevold er blitt en viktig bestanddel i et større politisk repertoar i politiske bevegelser som springer ut av disse religionene. Dette gjelder kanskje spesielt når buddhistiske munker selv har utført politiske aksjoner.
Sterk protestform
Når munkene i Myanmar marsjerte i protest mot militærregimet i 2007 fulgte de den samme ruten og besøkte de samme stedene som studentopprøret hadde gjort i 1988, samt at de brøt seg forbi sperringen til Aung San Suu Kyi, som satt i husarrest. Munkene lanserte en altomfattende boikott av militærstyret, ved at munkene nektet å ta imot almisser fra militæret. Å gi almisser til munker er lekfolks viktigste oppgave for å bedre sin karma, og uten denne muligheten ble lekfolk i militæret i praksis dømt til en ufordelaktig gjenfødsel. Dette er kanskje den sterkeste protestformen som kan utføres av buddhistiske munker, og kan kun settes i verk dersom buddhismen selv er truet.
I Tibet har flere unge munker det siste året satt fyr på seg selv i protest mot Kinas fortsettende okkupasjon av det lille buddhistiske landet. Mange har diskutert hvorvidt denne protestformen kan kalles for ikkevoldelig, da den i sannhet gjør stor skade på de munker som velger å la flammene tale. Kinesiske myndigheter har slått strengt ned på slike aksjoner, og ofte stengt ned klostre hvor munker har tent fyr på seg selv. Dalai Lama selv har forholdt seg taus om hvorvidt det er en legitim politisk handling å sette fyr på seg selv for å genere oppmerksomhet.
Militante munker
Mens munkene i Myanmar og Tibet hovedsakelig er kjent for sine fredsbidrag er munkene i Sri Lanka viden kjent for sine militante og uforsonlige holdninger. Ikke bare var de en viktig faktor i marginaliseringen av Tamiler i Sri Lanka fra 1956, men de var også gjennom den nesten 30 år lange borgerkrigen en høylytt motstander av alle fredsavtaler som forutsatte deling av landet. De krevde at Sri Lanka skulle være en enhetlig og suveren stat. I 2004 startet ytterliggående buddhistiske munker sitt eget politiske parti - Jathika Hela Urumaya - som gikk til valg for å ende borgerkrigen med militære midler.
En annen viktig sak for de politiske munkene i Jathika Hela Urumaya var at de anklaget kristne hjelpeorganisasjoner for å drive skjult misjonering. Konflikten mellom buddhister og kristne nådde et høydepunkt i 2004, hvor over hundre kirker ble angrepet og/eller brent ned. Kristne opplever fortsatt diskriminering, vold og trakassering i Sri Lanka, men mine informanter blant buddhistiske nasjonalister kunne under mitt feltarbeid i 2011 fortelle at de nå anså muslimene som den nye hovedfienden. I 2012 har det vært et økende antall angrep mot muslimske helligsteder i Sri Lanka, ofte arrangert av buddhistiske munker.
Den nye fienden
Når det nå meldes om uroligheter mellom buddhister og muslimer i Myanmar i byen Kyauk Pyu i Arakan distriktet er ikke dette en ny konflikt. Det har vært uroligheter mellom buddhister og muslimer i Myanmar i lang tid. Konflikten mellom buddhister og Rohingya-muslimene vest i Myanmar har eskalert siden juni 2012, og Human Rights Watch rapporterer nå om at hele bydeler med muslimer er blitt angrepet og jevnet med jorden. Situasjonen er alvorlig, og mye avhenger av hvordan regjeringen velger å håndtere den økende volden. Det finnes utallige konflikter i skyggen av militærregimet, og utfordringene knyttet til de mange etniske grupperingene er omfattende uansett hvilken politisk retning Myanmar tar fremover.
At buddhismen også har sine mørke trekk burde ikke overraske noen. De politiske formasjonene som utgår fra buddhismen er like mangeartet og forskjellig som politiske formasjoner generelt, og buddhismens etisk bærende prinsipp om ikkevold er heller ingen garantist for et tolerant og fredelig sinnelag, selv om politisk ikkevold ofte er blitt internalisert som en del av det politiske repertoaret. Hvis Aung San Suu Kyi kommer til makten i Myanmar må hun passe seg for ikke å sette buddhistiske nasjonalister opp mot de etniske minoritetene. Buddhismen kan ha mange politiske ansikter. Ikke alle tar seg like godt ut i mediene.
Denne kronikken stod første gang på trykk i Aftenposten 1. november 2012
