Tamilene på Sri Lanka er et traumatisert og splittet folk med begrenset innflytelse over egen fremtid.
Det er litt over fire år siden nå. Den langvarige krigen mellom De tamilske tigrene og regjeringen på Sri Lanka endte med et blodbad og fullstendig nederlag for Tigrene. Lederskapet ble utradert og tusenvis av uskyldige tamiler ble drept, presset inn på et stadig mindre område og brukt som levende skjold etter hvert som krigen utviklet seg i regjeringshærens favør. Det ble en humanitær katastrofe, og en FN-rapport konkluderte at det internasjonale samfunn nok en gang hadde sviktet sin oppgave i å redde liv.
Til tross for en betydelig tamilsk befolkning i Norge og en langvarig norsk innsats for å skape fred der er Sri Lanka i ferd med å bli en glemt konflikt her hjemme. Krigen er over, turismen har tatt seg opp igjen og landet har opplevd betydelig økonomisk vekst. Så hvorfor skal vi bry oss?
Vi må bry oss av tre grunner.
For det første er vi ennå ikke ferdige med spørsmålet om ansvaret for det grufulle som skjedde i krigens siste fase, både fra regjeringshærens og tigrenes side. Et ekspertpanel nedsatt av FNs generalsekretær konkluderte at det ble begått alvorlige menneskerettighetsbrudd og trolig også krigsforbrytelser i mai 2009. Regjeringshæren brukte artilleri og bombekastere mot sivilbefolkningen selv om det var etablert enighet om såkalte «no fire zones». Sykehus ble også beskutt, og etter krigens slutt ble det begått alvorlige overgrep mot den tamilske sivilbefolkningen i leirene som ble opprettet. Tigrene skjøt og drepte sine egne hvis de prøvde å flykte.
Regjeringen svarte på anklagene med å etablere en egen kommisjon, men den var hverken uavhengig eller nøytral. Den var unnvikende når det gjaldt å peke på ansvar, selv om dens anbefalinger kunne ha dannet grunnlag for å komme videre med mer langvarige spørsmål knyttet til minoritetsrettigheter og avmilitarisering. Dette skjedde imidlertid ikke. FNs menneskerettighetsråd har hatt saken på bordet flere ganger.
For det andre er det fortsatt få tegn til politisk normalisering i den nordlige del av landet der de fleste tamiler bor. Det militære nærværet er betydelig og inkluderer et omfattende sikkerhetskompleks med store militærleire, utposter og satellittleire der omtrent alle soldatene tilhører den singalesiske majoritetsbefolkningen. Til tross for at det ikke lenger finnes opprørsgrupper i landet, ligger militærutgiftene skyhøyt over det som blir brukt til helse og utdanning.
Selv om frykten for en singalesisk kolonisering ser ut til å være overdrevet, rapporteres det at veier og landsbyer får nye navn, militære monumenter og Buddha-statuer blir satt opp, og stadig flere singalesere utnevnes til offentlige stillinger i de tamilske kjerneområdene.
Før krigen ble vunnet, ga Sri Lankas president Mahinda Rajapakse løfte om at en eller annen form for selvstyre ville bli gitt tamilene i landets nordprovins. India ga stilltiende støtte til krigen på dette grunnlaget. Det bor 60 millioner tamiler i India, men Tigrene, som blant mye annet hadde tatt livet av en tidligere indisk statsminister (Rajiv Gandhi), måtte bekjempes.
Men når det nå nærmer seg provins-valg i nord, er det fortsatt uklart hva slags myndighet de tamilske områdene vil kunne få. De siste signalene tyder for eksempel på at det ikke kommer på tale å la nordprovinsen få en egen politistyrke, og heller ikke myndighet når det gjelder spørsmål som har med jord og land å gjøre.
Utviklingen har egentlig gått i helt andre retninger. Etter seieren sa en triumferende president Rajapakse i en tale til parlamentet at regjeringen hadde fjernet ordet minoriteter fra sitt vokabular, og at det bare finnes to slags folk på Sri Lanka, de som elsker sitt fødeland og «de små gruppene» som ikke gjør det.
Strategien har vært å bruke «utvikling» som erstatning for en politisk løsning. Mye har blitt utrettet i form av infrastruktur-prosjekter, økt handel mellom nord og sør, og vekst i landbruk og fiske, men det er sentralisering og maktkonsentrasjon som preger den politiske utviklingen på Sri Lanka.
Landet styres for en stor del av Mahinda Rajapakse og hans to brødre, Gotabhaya som er forsvarsminister, og Basil, som er minister for økonomisk utvikling. Med absolutt flertall i parlamentet har Rajapakse fjernet åremålsparagrafen, slik at han kan fortsette som president utover to perioder. Basil Rajapakse leder et nytt superministerium for å fremme utvikling på landsbygda, der makt og kontroll er sentralisert på bekostning av provins- og lokalstyre.
Da landets høyesterett utfordret etableringen ved å vise til at alle provinsrådene måtte gi sin godkjenning, svarte regjeringen med riksrett mot høyesterettsjustitiarius Shirani Bandaranaike og fikk henne erstattet med en av presidentens tidligere rådgivere. Opposisjon og kritiske medier undertrykkes, og det ble i fjor anslått at gjennomsnittlig én person ble bortført eller «forsvant» hver femte dag.
Etter den norske fredsinnsatsen, som i majoritetsbefolkningen skapte frykt for en deling av landet, har det vært sterk motstand mot enhver form for utenlandsk intervensjon. Men det spisser seg til nå. Det rapporteres fra Delhi at den sindige statsminister Manmohan Singh er forferdet over utviklingen. USA har sammen med India brukt FNs menneskerettighetsråd for å presse Rajapakse-regimet til å legge om kursen. Canadas statminister Stephen Harper har allerede kunngjort at han ikke kommer til det neste møtet i Samveldet, som skal holdes i Colombo i november.
Rajapakse hevder fortsatt at «det tamilske spørsmålet» er en intern sak for en suveren stat, men glemmer at India og eksistensen av en stor tamilsk diaspora i vest gjør at saken har internasjonale dimensjoner.
Det er en tredje viktig grunn til at vi må bry oss om det som skjer på Sri Lanka. I forbindelse med fireårsmarkeringen reiste den britiske forfatteren Aatish Taseer rundt i de tamilske områdene og skrev i The New York Times om et traumatisert og splittet folk, ødelagt av tiår med krig og migrasjon, et folk som gjennom det militære nærværet stadig minnes om at de har lidd nederlag, og som har fått sine drømmer om selvbestemmelse lagt i grus. Taseer minner samtidig om at drømmen om selvbestemmelse ikke bare ble knust av regimet i Colombo. Den ble også kapret av Tigrenes autoritære leder Prabhakaran, som med sin uforsonlige uavhengighetslinje og spektakulære terroraksjoner var delaktig i at det endte i et mareritt.
Selv om partiet Tamil National Alliance (TNA) ser ut til å ha festet grepet om de tamilske velgerne i nord, er det heller ikke usannsynlig at tamilenes politiske stemme vil bli undergravd av en demografisk utvikling som viser at tallet på tamiler i nord er dalende. «Vi mistet noe», forteller en tamilsk kunstner i Jaffna til Taseer, «men vi vet ikke helt hva det var. Før så folk på oss med mistenksomhet, med den følelsen av at hvis du er tamil, kan du være terrorist. Men nå ser de på oss som om vi er ingenting.»
Dette dreier seg til syvende og sist om det tamilske folks skjebne på Sri Lanka. Det er grunn til å bry seg.