Ingen viktige fredsavtaler er inngått i verden de siste åtte årene.
For ti år siden, samme år som Irak ble invadert og Saddam Husseins regime styrtet, var Norge dypt engasjert i fredsprosessene i Sudan og Sri Lanka. Norges daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson bidro sterkt til at det i 2005 ble undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen i Khartoum og frigjøringsbevegelsen SPLM i Sør-Sudan. På Sri Lanka greide ikke fredsmegler og deretter minister Erik Solheim å hindre at det i 2009 endte med et forferdelig blodbad og seier for regjeringen over de beryktede tamiltigrene.
Det rapporteres nå fra bekymrede forskere ved Institutt for fred- og konfliktforskning ved Universitetet i Uppsala at den åtte år gamle Sudan-avtalen er den hittil siste betydelige fredsavtalen som er undertegnet i verden. Og mens vi i de siste årene er blitt fortalt at verden er blitt fredeligere, viser data fra Uppsala at antall væpnede konflikter har økt de siste årene.
Under den kalde krigen, frem til Sovjet-
unionens sammenbrudd, var det uvanlig at væpnede konflikter endte med forhandlinger og fredsavtaler. Mange konflikter pågikk i flere tiår, og partene ble støttet av hver sin stormakt som del av den kalde krigens logikk. Sudan og Etiopia er gode eksempler på dette. SPLM hadde i flere år støtte fra et etiopisk militærdiktatur som var alliert med Sovjetunionen, mens Sudan fikk støtte fra USA og andre vestlige land frem til islamistene kom til makten i 1989. I perioden 1975–1988, stadig ifølge forskerne i Uppsala og deres konfliktdataprogram, ble det bare inngått i gjennomsnitt to fredsavtaler per år.
Dette endret seg dramatisk etter Berlinmurens fall i 1989. I 1991 alene ble det inngått 19 fredsavtaler, mer enn det totale antall inngåtte avtaler for hele perioden 1975–1988. Denne positive tendensen fortsatte opp gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet. Blant de mest kjente eksemplene er fredsavtalene etter blodige kriger i Mosambik, Guatemala og Liberia. Dayton-avtalen for Bosnia ble undertegnet i 1995 og konflikten i Nord-Irland ble, iallfall foreløpig, avsluttet med Langfredagsavtalen i 1998. Det var også i denne perioden vi fikk Oslo-avtalen mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO).
Vi er nå tilbake til nivået på 1970-tallet. Det er sikkert mange grunner til dette, men jeg tror særlig tre faktorer er viktige: (1) at den vestlige modellen for fredsbygging i økende grad utfordres, (2) krigen mot terror og (3) at det er stadig sterkere og mer mangfoldige interesser i at kriger ikke avsluttes.
På Sri Lanka spilte Norge en viktig rolle da regjeringen i Colombo og Tamiltigrene inngikk en våpenhvileavtale i 2002. Den daværende regjeringen hadde tette bånd til Vesten og fikk betydelig vestlig bistand for å skape varig fred og forsoning. Men fredsprosessen ble upopulær blant sterke krefter i den singalesiske majoritetsbefolkningen, og det ble regjeringsskifte i Colombo.
President Mahinda Rajapakse, som fortsatt styrer landet, vendte seg østover til asiatiske land for å oppnå militær, diplomatisk og økonomisk støtte, særlig fra Kina. Han fikk også stilltiende støtte fra India til å gå til krig heller enn å fortsette forhandlinger med Norge som tilrettelegger.
På mange måter ble Sri Lanka en prøveklut for to konkurrerende modeller for hvordan borgerkriger bør avsluttes. På den ene siden sto den vestlige modellen som legger vekt på fremforhandlede løsninger, demokrati, godt styresett og menneskerettigheter, gjerne også maktdeling. På den andre siden en «kinesisk» modell som legger vekt på landenes suverenitet, ikke-innblanding og sterke, utviklings-orienterte stater med begrenset rom for uenighet eller politisk endring. Den siste modellen har fått vind i seilene av det bredere maktskiftet på globalt nivå der USAs hegemoni utfordres av nye makter.
Men den kinesiske modellen finner også gjenklang i «kampen mot terror», fordi opprørsgrupper lett havner på listen over internasjonale terroristorganisasjoner, slik det skjedde med Tamiltigrene. Her går USA i spissen, og det skal ikke forhandles med terrorister – de skal nedkjempes, enten de er Taliban i Afghanistan eller ulike islamistiske grupper i Afrika. Dette hilses velkommen av mange regjeringer som trues av opponenter, men gjør det politisk vanskelig å drive forhandlinger.
På Sri Lanka spilte Rajapakse også på «kampen mot terror». Det som skjedde der har sikkert virket inspirerende for regimer med lignende problemer. Tanken om at kriger kan avsluttes på en varig måte gjennom forhandlinger, er i ferd med å bli avløst av håpet om seier.
Et slikt perspektiv henter også støtte fra en del forskere som hevder at kriger som ender med seier for den ene part, produserer en mer varig fred enn fremforhandlede avtaler. Men seire er sjeldne, de koster ofte ufattelig mange liv og gir ikke nødvendigvis stabilitet, særlig hvis den seirende part ikke viser generøsitet eller forståelse for de problemene som skapte krigen til å begynne med, slik det har skjedd på Sri Lanka.
Selv om Sudan fikk sin fredsavtale, pågår både kriger og alvorlige konflikter fortsatt i landet. Igjen ser vi påvirkningen av endrede globale maktforhold, der Kina og Russland har holdt sin hånd over regimet i Khartoum og lagt ned veto mot tiltak som kan true Sudans suverenitet, særlig i Darfur, der konfliktene fortsatt pågår.
Sudan er også et eksempel på at det at en fredsavtale blir undertegnet, ikke alltid betyr at den gjennomføres. Det har mange interne årsaker, men skyldes også uenighet og inkonsistens hos tunge internasjonale aktører. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte i 2009 en arrestordre mot Sudans president Omar al-Bashir, på et tidspunkt da det var nødvendig å samarbeide med ham om å gjennomføre 2005-avtalen.
Darfur har også vært gjenstand for konkurranse mellom forskjellige meglere. Resultatene har vært jevnt over nedslående, med den felles virkning at arbeidet for fred tas ut av hendene på lokalbefolkningen, særlig dem som ikke bærer våpen. Internasjonale motsetninger avspeiler seg også i et svekket FN, der det sjelden er enighet om hvordan kriger bør stoppes, slik vi nå ser det i Syria.
Når vi ser på utviklingen og utsiktene til skikkelige fredsavtaler i land med krig, er det kanskje en enda viktigere faktor at jo lenger kriger og konflikter varer, jo mer komplekse har de en tendens til å bli og jo sterkere interesser knyttes det til at de forsetter på en eller annen måte. Fiender kan være nyttige, ikke bare for byråkrater som tar sin del av bistandsmidlene eller militser som kaster folk ut av oljerike områder, men også for bedrifter og militær-komplekser i vår del av verden som ser etter markeder for våpen og sikkerhetsutstyr, og for politikere som styrker sin makt ved å definere opponenter som «fiender», «forrædere» eller «terrorister».
De fleste «intern-konflikter» er ikke det de gir seg ut for å være. De er deler av internasjonale konfliktsystemer der eksterne aktører spiller helt sentrale roller. De som ønsker en fredeligere verden og som er villige til å satse ressurser på dette, slik Norge har gjort, kan bare lykkes hvis de tar utgangspunkt i at det nesten alltid vil være sterke interesser i å holde kriger i gang. Og fortsatt krig er for dem ofte viktigere enn å vinne.
