Det er prisverdig at Norges nye utviklingsminister framhever at å sikre jenter utdanning i afrikanske land ikke bare handler om at de skal komme seg til en skole, men også om lærernes holdninger, bevissthet og selve undervisningen. Jentene trenger kunnskap om seksualitet og om rettigheter. Utfordringen er muligens større enn Ulstein aner. Organisasjoner og institusjoner som jobber med å fremme seksualitetsundervisning både i og utenfor skolen, må tenke mer på hvordan de skal få dette på plass i stor skala.
Dette innlegget ble publisert på bistnadsaktuelt.no 28.02.19
I minst 20 år har ikke-statlige organisasjoner og FN promotert seksualitetsundervisning som svar på høye forekomster av hiv, svangerskap og ekteskap blant tenåringsjenter i lavinntektsland. Særlig hiv-epidemien førte utover 90-tallet til et oppsving av undervisningsopplegg for å lære ungdommen til å unngå risikabel atferd slik som sex uten kondom og med mange og gjerne ukjente partnere. Effekten har vært variabel, men stort sett veldig begrenset.
En del intervensjonsstudier har rapportert om en positiv endring av holdninger, om økt selv-rapportert bruk av kondom og om færre partnere, i det minste på kort sikt. Litteraturgjennomganger har imidlertid stort sett konkludert med at en hittil har oppnådd lite eller ingenting i form av bedre seksuell og reproduktiv helse hos ungdommen. Troen på at såkalt Comprehensive Sexuality Education (helhetlig seksualitetsundervisning) er veien å gå, er likevel sterk.
Overbevist av retorikk
Myndigheter i en rekke land har tilsynelatende latt seg overbevise av tall og retorikk som omgir seksualitetsundervisning som ide. I 2013 kom the Eastern and Southern Africa (ESA) Commitment hvor helse- og utdanningsministre fra 21 land i øst- og sørlige Afrika lovet å styrke seksualitetsundervisningen og helsetjenestene for de unge i sine respektive land.
Det er ikke lite seksualitetsundervisningen tar mål av seg å oppnå. UNESCO publiserte i 2018 reviderte retningslinjer for seksualitetsundervisning (International technical guidance on sexuality education). Her kan en lese at praktikere og eksperter har sterk tro på at helhetlig seksualitetsundervisning kan bidra med mye mer enn å endre seksuell atferd. Den kan også bidra til langsiktig bedring av helsen, redusere kjønnsbasert- og partnervold, redusere diskriminering, og styrke likestillingsnormer. I Afrika har land som Malawi, Zambia og Nigeria tatt initiativ for å implementere dette i praksis, og har laget utmerkede læreplaner og skolert et stort antall lærer. Det har imidlertid vist seg at de unge fortsatt lærer lite eller ingen ting som gjør dem i stand til å ta bedre valg for å beskytte helsen sin. Det er mange grunner til at det har vist seg vanskelig å oppnå gode resultater i praksis.
Svikter på skolene
Selv når læreplaner og pensum tilfredsstiller internasjonale standarder, svikter det på skolene hvor lærerne skal realisere planene. En rekke studier har vist at kvaliteten på undervisningen er lav, og at mange skoler ikke underviser i dette i det hele tatt. Skoleledelsen sliter både med å finne plass på timeplanene og med manglende ressurser. Lærerne får hverken tilstrekkelig opplæring eller støtte fra sine overordnede, og mange lærere kutter temaer de ikke er komfortable med å snakke om slik som prevensjon for unge jenter og seksuell orientering. I steder for å være ‘helhetlig’ blir undervisningen redusert til å handle om biologi, med budskap om at det beste er å avstå fra sex til en er gift. Seksualitetsundervisning er heller ikke populært hos mange foreldre som gjerne tror at å snakke om seksualitet til deres barn bare vil føre til at de unge begynner å eksperimentere seksuelt.
Seksualitetsundervisning er også et politisert tema som vekker sterke reaksjoner i konservative kretser. Den blir beskyldt for å lære små barn å ha sex, og for å fremme homoseksualitet. ‘Helhetlig seksualitetsundervisning’ blir også beskyldt for å være en postkolonial ide som er drevet fram av giverland og FN-systemet. Den er nærmest tvunget på fattige land som egentlig ikke er overbevist om at den passer eller hører hjemme i deres kulturelle rammer.
Skal seksualitetsundervisning i skolen gi resultater i form av redusert antall tenåringssvangerskap, mindre smitte av HIV og andre seksuelt overførbare sykdommer, og mindre partnervold, krever det at de unge får god undervisning av god kvalitet over en årrekke. Å få det på plass i kontekster hvor det er stor mangel på lærere og materielle ressurser, altfor mange barn i hver klasse, og hvor mange barn faller ut av skolen tidlig av økonomiske grunner, er veldig utfordrende.
Hvor mange problemer skal løses?
De unge har et stort udekket behov for mer kunnskap om seksualitet og kropp, og for å utvikle ferdigheter som setter dem i stand til å håndtere sosiale relasjoner og livet generelt. Gitt hvor vanskelig det har vist seg å være å få på plass god seksualitetsundervisning både i og utenfor skolene, er det grunn til å ta ett steg tilbake og tenke bedre gjennom strategiene en anvender. Mer gjennomslag og langsiktige effekter i stor skala krever bedre forståelse av motforestillingene og de kulturelle rammene, bedre samspill med foreldre, betydelig bedre opplæring og oppfølging av lærerne, og en bedre og mer strategisk håndtering av konservative motstandere. Kanskje er det også på tide å revurdere hvor mange problemer seksualitetsundervisningen kan løse? Skal den bidra til full likestilling mellom kjønnene og en styrking av et vidt spekter av seksuelle og reproduktive rettigheter, eller er vi fornøyde om færre jenter blir gravide og smittet av HIV, og om flere jenter går lenger på skolen?
