Hemmelighold er bare et symptom
Det er mye oppmerksomhet mot at hemmelighold er selve problemet med skatteparadiser, blant annet i Aftenpostens leder 5. april.
Men at formuer og inntekter unntas innsyn og beskatning gjennom bruk av skatteparadiser, kommer av at noen har interesser og makt til å bruke og opprettholde et internasjonalt finanssystem som tillater dem å gjøre det, enten de er diktatorer, milliardærer, eller kriminelle.
Hemmelighold er bare et symptom, den grunnleggende sykdommen er ubalanser i makt mellom politiske og økonomiske eliter, og befolkningen ellers.
Det må skapes motmakt
I en slik analyse hjelper det lite med fine ønsker om mer åpenhet. Skal noe endres, må det skapes motmakt som gjør at befolkningen kan holde eliten ansvarlig. Det er imidlertid lite som tyder på at det er enkelt. Noen vil si at informasjon er makt, men det er lite i vår forskning på dette som tilsier at informasjon nødvendigvis spiller noen effektiv rolle i å mobilisere motmakt.
Det er positivt at islendinger strømmer ut i gatene i protest mot elitens bruk av skatteparadiser. At denne type eliteadferd kan skape økt politisk deltagelse i velfungerende demokratier, er også noe vi har funnet støtte for i et forskningsprosjekt vi nå gjennomfører om effekten av skatteparadiser på demokrati og institusjoner.
Det er imidlertid usikkert om økt folkelig engasjement i demokratier vil vare over tid og føre til endringer i det internasjonale finanssystemet, all den tid toneangivende og mektige demokratier har skatteparadiser innen sine grenser.
Informasjon kan gi mer apati
Enda vanskeligere ser det ut til å være å bruke informasjon om eliteadferd til å mobilisere politisk deltagelse i mindre velfungerende demokratier.
I et eksperiment vi nettopp gjennomførte i Tanzania, et land hvor det samme partiet vinner valg etter valg, testet vi effekten av å gi vanlige velgere informasjon om elitens plassering av formuer i Sveits.
Vi finner i beste fall ingen effekt av denne informasjon på deltagelse i valg, og i verste fall er effekten sterkt negativ. Vanlige velgere ser ut til å ta denne informasjonen som et ytterligere tegn på at det politiske systemet ikke fungerer, og trekker seg ut av dette heller enn å delta mer aktivt.
Det er ikke grunn til å tro at dette er et særskilt problem i Tanzania. Dersom eksempelvis den angolanske befolkning får opplyst at oljeministeren har investert i skatteparadiser, vil det neppe føre til mer politisk deltagelse.
Ansvarliggjøre politiske og økonomiske eliter
Skal vi komme videre, må vi skille symptomer fra årsak, og finne virkemidler som ansvarliggjør politiske og økonomiske eliter. I tillegg er det kanskje på tide å slutte å snakke om at det også finnes legitime årsaker til å bruke skatteparadiser.
Det vi nå har fått bekreftet enda en gang, er at skatteparadiser bidrar til å opprettholde makten til udemokratiske regimer, gjør det mulig å skjule utbytte fra kriminalitet og korrupsjon, og undergraver alle forsøk på å få til en rettferdig fordeling av goder og byrder mellom fattige og rike, innad i land og mellom land. All bruk av skatteparadiser bidrar til å fôre, opprettholde og legitimere disse systemene.
Ivar Kolstad, seniorforsker CMI, og Arne Wiig, forskningsleder CMI.
Innlegget stod først på trykk i Aftenposten 11. april 2016.
