Striden om Sheikh Jarrah er ingen eiendomstvist, skriver Kjersti G. Berg og Sarah A. Tobin. Foto: Kjersti G. Berg
18 May 2021

Okkupasjonen på gateplan

En gate med små tomannsboliger i Øst-Jerusalem er et mikrokosmos for israelsk politikk gjennom 70 år.

Denne kronikken er skrevet av post doktor Kjersti G. Berg og forskningsprofessor Sarah A. Tobin ved CMI. Den ble først publisert i Klassekampen 14.05.2021.

30 palestinere i Sheikh Jarrah står i fare for å bli kastet ut av sine hjem i Øst-Jerusalem denne uka. I årevis har de flere hundre innbyggerne i disse boligene levd med trusselen om utkastelse, og med israelske bosettere som fysisk har invadert hjemmene deres. I ett av husene har bosettere tatt over halve huset, og mange familier har blitt kastet ut gjennom årene.

Palestinerne som bor i Sheikh Jarrah er flyktninger fra krigen i 1948 da Israel ble etablert. To-tredjedeler av den palestinske befolkningen ble da statsløse og flyktninger. For å hjelpe de, bygde FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) disse små husene på 1950-tallet, og den jordanske staten ga land. Hvert hus hadde to soverom, et kjøkken, bad og en liten hage. Målet med prosjektet var å bosette noen flyktninger slik at de kunne bli selvhjulpne ved å få jobb i byen, og ikke bo i fattigslige flyktningleire. I starten betalte de husleie, men de var lovd eierskap. Øst-Jerusalem var altså under jordansk kontroll på dette tidspunktet.

Så kom krigen i 1967, og siden 1970-tallet har bosettergrupper gjort krav på Sheikh Jarrah. De har påstått landet der ble kjøpt av jøder i 1885, da Jerusalem var del av det osmanske riket. I hånden har bosetterorganisasjonene en israelsk lov fra 1970 som sier at israelere kan kreve tilbake eiendom som var eid av jøder i Øst-Jerusalem før krigen i 1948. Under krigen i 1948 flyktet jøder fra Øst-Jerusalem inn i den nye staten Israel, men de fleste har fått kompensasjon.

Dette er en eksklusiv lov for israelere. Palestinere har ingen rettslig vei for å kreve tilbake de hundretusener hus og eiendommer de måtte forlate under krigen i 1948. De ble konfiskert av staten, og har i mange tilfeller blitt leid ut eller solgt til israelsk innbyggere. Flyktningene har heller aldri fått kompensasjon for sine kolossale tap under krigen. I tomannsboligene har beboerne kjempet for rettferdighet i flere tiår. For palestinere, representerer Sheikh Jarrah en fortsettelse av 1948.

Utkastelsene fra Sheikh Jarrah er klare brudd på internasjonal lov. Øst-Jerusalem er definert som «okkupert», og det er for eksempel forbudt å konfiskere eiendom, bosette, og å «overføre» innbyggere fra okkupert område.

Zoome ut: Israels politikk i Øst-Jerusalem 

Kort tid etter okkupasjonen i 1967, innlemmet («annekterte») Israel Øst-Jerusalem i Israel. Siden dette, har målet vært å opprettholde jødisk befolkningsflertall. Med statens velsignelse har omtrent 200 000 israelske bosettere flyttet inn i Øst-Jerusalem. Bosetningene i gater som Sheikh Jarrah er en del av en spesifikk «Holy Basin»-strategi, der bosetterorganisasjoner søker å erstatte palestinsk bebyggelse nær Gamlebyen. Andre palestinske nabolag som Silwan og Ras al ’Amud har lenge stått i lignende press.

Varaordfører i Jerusalem, Fleur Hassan-Nahoum, uttalte, ifølge New York Times, at “Dette er et jødisk land. Det er kun ett, og det er selvfølgelig lover som noen vil oppfatte som å favorisere jøder – det er en jødisk stat. Staten er her for å beskytte det jødiske folket.»

Sheikh Jarrah kaster lys på et mønster i Jerusalem, med systematiske brutt på internasjonal lov. Det som skjer i denne gaten går inn i statistikken under kategorien «utkastelse». De fleste palestinere i Øst-Jerusalem har ikke israelsk statsborgerskap, men «permanent oppholdstillatelse». Denne statusen gjør at deres rett til å bo i byen er usikker. En palestiner fra Øst-Jerusalem må regelmessig bevise sin tilknytning til byen gjennom omfattende dokumentasjon, og det er mange måter å miste retten til å bo i byen. Ifølge tall fra Human Rights Group mistet 14,595 palestinere sin Jerusalem ID-status mellom 1967 og 2016.

Byplanlegging og byråkrati er en annen måte palestinere blir diskriminert. Det er sjelden en palestiner får tillatelse til å utbedre bolig eller bygge hus, og en palestinsk familie som bygger ulovlig, risikerer nedriving. Selv om de betaler skatt, har bare en liten del av budsjettet blitt brukt i Øst-Jerusalem.

Øst-Jerusalems potensiale for å bli en palestinsk hovedstad har blitt brutt systematisk ned. Denne delen av byen har lidd en gradvis kvelning. Etter at muren ble bygget (fra 2002), mistet Øst-Jerusalem de palestinske forstedene omkring byen. Palestinerne her opplever politisk avmakt, isolasjon og mangel på representasjon. Deres okkupanter er også deres kommunale representanter.

Når palestinere med ujevne mellomrom protesterer i gatene i Jerusalem, er det et resultat av denne politikken. Israel har kunnet fortsette sin politikk i Øst-Jerusalem uten å holdes ansvarlig.

Ikke en eiendomstvist

Det israelske utenriksministeriet avviser Sheikh Jarrah som en «eiendomstvist» mellom private parter. Dette er ikke en eiendomstvist. Palestinere har i mange år beskrevet Israels politikk som apartheid og kolonialisme. De siste månedene har ulike organisasjoner som Human Rights Watch og BTselem grunngitt hvorfor de ser på Israels politikk overfor palestinerne som apartheid. Det som skjer i tomannsboligene Sheikh Jarrah bør sees som et mikrokosmos av en langvarig politikk som fratar palestinere både hjem, land og framtid.