Advarer mot rigid praksis i anti-korrupsjonsarbeid

Advarer mot rigid praksis

I en ny rapport om anti-korrupsjon anbefales giverlandene å ha en fleksibel tilnærming i korrupsjons- og misligholdssaker. En rigid og firkantet anti-korrupsjons-praksis kan få «alvorlige negative konsekvenser», heter det.

Rapporten er skrevet av forskere tilknyttet Christian Michelsens institutt (CMI) og de advarer mot en «usofistikert anti-korrupsjonspolitikk» hvor giverne for eksempel fryser utbetalinger og krever penger det ikke kan gjøres rede for tilbake uansett. En slik politikk kan virke mot sin hensikt og blant annet føre til mindre dialog, færre innrapporteringer av saker og også komme i konflikt med overordnede utviklingsmål, heter det. Det påpekes også at null-toleranse for korrupsjon er blitt et populært slagord for givere som har behov for å fremstå som tøffe og handlekraftige, men som ofte mangler en helhetlig strategi for å bekjempe korrupsjon.

– Nulltoleranse er et godt prinsipp, men dette handler om hvordan man operasjonaliserer det mest mulig effektivt. Vi mener en helhetlig og fleksibel tilnærming hvor sanksjonene står i forhold til graden av alvorlighet av eventuelle mislighold er best. Britiske DfiD har for eksempel valgt å slå veldig hardt ned på bevisste forsøk på svindel, mens de ikke reagerer like hardt på mindre alvorlige uregelmessigheter. Så det er en annen linje enn det Norge har valgt, sier Jesper Johnsøn til Bistandsaktuelt. Han har skrevet rapporten sammen med Marijana Trivunivic og Harald Mathisen.

I rapporten fra CMI pekes det også på at evalueringer og vanlige revisjonsrapporter er mindre effektive verktøy i kampen mot korrupsjon enn man skulle tro. Derimot anbefales større bruk av feltbesøk for å avdekke korrupsjon.

– Det overrasket oss litt at flere av organisasjonene vi snakket med sa at mange saker ble avdekket gjennom feltbesøk og ikke evalueringer og revisjoner. Så vi anbefaler flere feltbesøk. Det er dyrt, men ønsker man mindre korrupsjon må man være villig til å betale for effektive tiltak, sier Johnsøn

Korrupsjonsforskeren mener det er bemerkelseverdig at det ikke settes av mer ressurser til å unngå svindel og korrupsjon i særlig utsatte land i forhold til land hvor risikoen er lavere.

– Skal man jobbe i slike land hvor korrupsjonsrisikoen er særlig høy må man oppgradere anti-korrupsjonstiltakene. Det er også uheldig at mange anti-korrupsjonstiltak regnes som administrasjonskostnader. Kostnader forbundet med å minske risikoen for korrupsjon er viktige programkostnader, ikke administrative kostnader. Investerer man mer i å bekjempe korrupsjon tidlige vil det lønne seg over tid, sier Johnsøn.

Les hele artikkelen i Bistandsaktuelt