Karikaturtegningene av Muhammed har skapt debatt i norske medier. Denne debatten har blant annet omhandlet islam og hvorvidt denne religionen utgjør en trussel mot vår sivilisasjon.

I programmet Tabloid i forrige uke, uttalte Hege Storhaug fra Human Rights Service at islam daglig truer vårt sekulære demokrati og hun utpekte islamisme som den nye fascismen eller nazismen. Hun avviste også at dialog ikke er et hensiktsmessig virkemiddel i kampen mot islamismen. Men hva er egentlig islamisme? Fenomenet blir stadig ensidig jevnbyrdighet med terrorisme, radikalisme og vold. Dette bildet som Storhaug også representerer er unyansert og direkte misvisende og vil på lang sikt kunne medføre økt terrorisme. Det finnes faktisk demokratiske strømninger innenfor islams rammer som representerer en sterk og voksende motpol.

Det finnes dessverre ikke noe entydig svar på hva islam eller islamisme er. Islam er ikke et statisk og uforanderlig religion, men derimot særdeles kompleks og elastisk. Det er derfor kanskje ikke så rart at feiloppfatninger råder. Først og fremst er det viktig å skille mellom religionen i seg selv og dens politiske aspekter, mellom islam og islamisme. Islamisme indikerer en ideologi der islam bevisst blir brukt som en guide for politisk handling og ideologien varierer fra ekstrem moderasjon til ekstrem radikalisme.

Både ekstremt radikale og ekstremt moderate islamister har noenlunde samme mål: opprettelsen av en islamsk stat styrt av shari'a (den islamske loven). Men selve utformingen og forståelsen av denne islamske staten er fundamentalt forskjellig. Det strides også om hvordan denne islamske staten skal opprettes og hvilke midler som er legitime. Ulikheten tar utgangspunkt i fortolkningen av shari'a som ikke er en lovsamling på lik linje med vår røde bok med Norges Lover. Den islamske loven er i utgangspunktet et uttrykk for Guds vilje basert på hans Åpenbaring i Koranen og Sunnaen (Profet Muhammeds gjerninger og handlinger). Men Åpenbaringen må tolkes av mennesket og dette medfører mangfoldige tolkninger der faren for «feiltolkning» er til stede.

Det finnes imidlertid ingen fasit som kan avsløre hva som er riktig eller feil tolkning. Tolkningen blir dermed en elastisk og til tider selektiv øvelse som gjør islam til en foranderlig masse. Hvorvidt denne tolkningen drar i en ekstrem moderat eller ekstrem radikal retning, avhenger kort og godt av hvem som tolker. Vi har det samme i kristendommen. Biskop Kvarme hevder med dekning i Bibelen at homofili er en synd. Mange norske kristne avviser blankt dette og henviser til andre kristne verdier når de tar til forsvar for de homofiles sak.

I disse tider ser vi uttrykk for denne selektive og elastiske nytolkningen av islam i form av radikale bevegelser som forsvarer bruk av terrorisme i islams navn slik som også korsfarerne i sin tid forsvarte bruk av vold og drap mot muslimer i kristendommens navn. I sterk kontrakt til den voldelige tolkningen av islam, ser vi nå utviklingen av en demokratisk debatt innenfor islams rammer. Forsøket på å generere islamske former for demokrati er basert på en nytolkning og fornyelse av tradisjonelle begreper innenfor islam som kulminerer i en teori om islamistisk demokrati. Samtidig er det demokratisk underskuddet i Midtøsten og Nord-Afrika overveldende eller rettere sagt fraværende. Det er derfor interessant å merke seg at islamisme blir aktivt brukt i opposisjon mot disse autoritære regimene for å fremme mer folkelig deltakelse i beslutningsprosessene. Vi ser eksempler på dette i stater som Tunisia og Egypt hvor islamistiske bevegelser mobiliserer grasrota og fjerner noen av de negative konnotasjonene ordet demokrati har i regionen takket være kolonitidens arv.

Storhaug hevdet at islamismen er en trussel mot våre sekulære verdier. Vestlig demokrati er sekulært i den forstand at det er et skille mellom kirke og stat. Men kristne verdier er i aller høyeste grad synlig i det politiske landskapet. Noen vil da også hevde at det er nettopp de «positive» kristne verdiene har bidratt til utviklingen av demokratiet og de universelle menneskerettighetene. Prominente demokratitenkere som Robert Dahl hevder at demokratiske verdier som likhet kan tilbakeføres til den religiøse tanken om at vi alle er like i Guds øyne. Denne religiøse tanken finnes da også i islam og manifesterer seg i de moderate islamistiske bevegelsene. Vi bør fokusere mer på de «positive» muslimske verdiene og opprette en dialog, i motsetning til hva Storhaug anbefaler, med bevegelser, partier og individer som fremmer slike verdier. Et lite og kjært skritt på veien var utnevnelsen av iranske Shirin Ebadi til fredsprisvinner i 2003. Hun understreker at det ikke nødvendigvis er et motsetningsforhold mellom islam og demokrati, men er samtidig en uttalt motstander av det iranske regimet og dets tolkning av islam.

Radikale islamister utgjør en kontinuerlig trussel mot det vestlige demokrati og menneskerettigheter, som Storhaug riktig påpeker. Men det er viktig å konstatere at de radikale islamistene er i mindretall og også løpende truer det flertallet av moderate islamister og sekulære muslimer som ønsker demokrati i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er viktig nok en gang å understreke at islamismen kan brukes for å legitimere demokrati så vel som terrorisme: altså islam på godt og vondt. Det er derfor misvisende og direkte farlig å sette alle disse bevegelsene i samme bås slik som Storhaug gjør. Et slikt unyansert svart-hvitt bilde som konsekvent utelukker dialog vil kunne medføre en ytterligere radikalisering av samtlige bevegelser, også de moderate, og dermed på sikt bringe med seg økt terrorisme.

Human Rights Programme

Jan 1983 - Dec 2010

Politics of Faith

Jan 2006 - Dec 2016

Recent CMI publications: