Det demokratiske underskuddet i Midt-Østen og Nord-Afrika er slående. Mange vil hevde at «islam har skylden», da islam i litteraturen ofte brukes som en generell og lite opplysende forklaringsfaktor for alt som skjer i regionen. Påstandene om at islam og demokrati er uforenlige, er unyansert og til dels uforenlig med fakta.

Er islam årsaken til det demokratiske underskuddet i Midt-Østen og Nord-Afrika? Svaret er både ja og nei. Faktum er at islam blir brukt av stater for å undertrykke, men også som et verktøy i opposisjon for å fremme demokrati. Hvordan er dette mulig? Etter min mening avhenger det hele av hvem som tolker. Islam er ikke en statisk og uforanderlig religion, men derimot særdeles kompleks og elastisk. Det er her viktig å skille mellom religionen i seg selv og dens politiske aspekter; mellom islam og islamisme. Islamisme indikerer en ideologi der islam bevisst blir brukt som en guide for å legitimere politisk handling, og denne ideologien varierer fra moderasjon til radikalisme.

Påstandene om at islam og demokrati er uforenlige, er unyansert og til dels uforenlig med fakta.

Ulikheten tar utgangspunkt i fortolkningen av shari´a, som ikke er en lovsamling på lik linje med vår lille røde bok med Norges Lover. Den islamske loven er i utgangspunktet et uttrykk for Guds vilje basert på hans Åpenbaring i Koranen og Sunnaen (Profet Muhammads gjerninger og handlinger). Men Åpenbaringen må tolkes av mennesket, og fiqh (rettsvitenskap) er resultatet av denne menneskelige tolkningen. Når det refereres til shari'a, er det egentlig fiqh man som oftest snakker om. Fiqh er på lik linje med alle andre vitenskaper altså et menneskelig fenomen. Det finnes således ingen guddommelig fasit som kan avsløre hva som er riktig eller feil tolkning, da mennesket er feilbarlig. Det råder dermed uenighet om hva shari'a egentlig er. Tolkningen blir en elastisk og selektiv øvelse. Hvorvidt tolkningen drar i en moderat eller radikal retning avhenger altså av hvem som tolker. Det er viktig å påpeke at dette ikke er særegent for islam, men typisk for alle religioner, også kristendommen. Biskop Kvarme hevder med dekning i bibelen at homofili er en synd. Mange norske kristne avviser blankt dette og henviser til andre kristne verdier når de tar til forsvar for de homofiles sak.

Forsøket på å generere islamske former for demokrati er basert på en tolkning og fornyelse av tradisjonelle begreper innenfor islam som kulminerer i en teori om islamistisk demokrati. Hva som menes med demokrati skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Men utviklingen av diskursen omkring islamistisk demokrati må anses som en del av en større debatt om demokrati generelt. Det er derfor viktig å påpeke at spørsmål som «er islamistisk demokrati virkelig demokratisk?» er lite fruktbare. Demokratitenkningen er en aktiv historie og «demokrati» er et elastisk begrep som vesten ikke har monopol på.

Likevel er det demokratiske underskuddet i Midt-Østen og Nord-Afrika overveldende. Flertallet av de autoritære regimene i Midt-Østen og Nord-Afrika må vel anses som mer eller mindre bygget på sekulære ideologier. Det er derfor interessant å merke seg at islamisme i disse landene blir aktivt brukt i opposisjon for å fremme mer folkelig deltakelse i beslutningsprosessene. Vi ser eksempler på dette i stater som Tunisia og Egypt hvor islamistiske bevegelser mobiliserer grasrota og fjerner noen av de negative konnotasjonene ordet demokrati har i regionen takket være kolonitidens arv. Den tidligere avdøde presidenten i Tunisia, Bourghiba, var ekstrem i sin sekularisme. Han forbød bruk av hijab og forsøkte aktivt å få muslimer til å ignorere ramadan ved å drikke juice på den nasjonale tv-kanalen under fasten. Den islamistiske bevegelsen i Tunisia, ledet av Rashid al-Ghannoushi, blir fremdeles undertrykt av det autoritære regimet. Den opposisjonelle Rashid al-Ghannoushi arbeider aktiv for demokrati i Tunisia og han fremmer en islamistisk-demokrati modell der ikke-muslimer er fullt ut inkludert i beslutningsprosessene og der kvinner kan velges til president.

Et mindretall av de autoritære statene er basert på en islamistisk ideologi, nærmere bestemt Sudan og Iran. Men også her anvendes islam som et verktøy av opposisjonen. Shirin Ebadi, fredsprisvinner i 2003, understreker at det ikke nødvendigvis er et motsetningsforhold mellom islam og demokrati, men er samtidig en uttalt motstander av det iranske regimet og dets tolkning av islam. Den religiøst utdannede Mojtahed Shabestari fra Iran tar menneskerettighetserklæringen i forsvar, og hevder den er fullt og helt forenlig med islam.

Islamisme er etter alt å dømme et mangfoldig fenomen der islam tilsynelatende blir brukt som et verktøy både for å legitimere undertrykkelse samt å fremme demokratiske prinsipper. Man kan jo således spørre seg i hvor stor grad islamisme egentlig har noe med islam å gjøre. Jeg vil gå langt i å hevde at det dreier seg om å legitimere politiske handlinger mer enn om religion som sådan. Religion alene betyr dermed lite for hvorvidt en nasjon velger demokratiets eller diktaturets vei.

Human Rights Programme

Jan 1983 - Dec 2010

Politics of Faith

Jan 2006 - Dec 2016

Recent CMI publications: