Den norske innvandrerdebatten er polarisert. Som en konsekvens av dette får personer med svart-hvitt fremstillinger av det å være muslimsk innvandrer i Norge mye plass i media. Polariseringen fremmedgjør store deler av den gruppen som debatten dreier seg om, og det er bare ekstreme krefter som tjener på en konfrontasjonslinje. Svart-hvitt fremstillinger hindrer arbeidet med å skape grobunn for dialog som er nøkkelen til en god norsk integrasjonspolitikk.

Hege Storhaug i Human Rights Service kom nylig med boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Storhaugs innspill iinnvandringsdebatten bygger på et endimensjonalt syn på islam og muslimer som roten til alt vondt, men problemet er at hun er inkonsekvent. Hun skriver i boken at "selv er jeg ofte opprørt over hvordan muslimer generelt omtales som èn gruppe. På denne måten pålegges de å ha samme behov, samme meninger og samme visjoner" (s.13). Samtidig påpeker hun at "innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes" (s. 15). Dette undergraver det faktum at Storhaug faktisk har noen gode og viktige poenger som norske myndigheter og samfunnet generelt bør ta tak i. Men for å løse integrasjonsproblemene dagens Norge står ovenfor er det viktig å ikke følge Storhaugs råd om å avvise dialog med muslimske miljøer. Storhaug forkaster selve fundamentet for en god integrasjonspolitikk og fremstår som uvitende ovenfor den naturlige forandringen som alle kulturelle og religiøse forestillinger gjennomgår når mennesker fra ulike ståsted møtes i dialog. Uttalelser som "islam har noen grunnleggende voldelige og autoritære elementer" (Storhaug i klassekampen 16.-17. Sep) skaper ikke grobunn for en konstruktiv dialog med de muslimske miljøene i Norge.

Gjennom provoserende og til tider usaklig argumentasjon kaster Storhaug seg ut i konfrontasjon og debatt med politikere, journalister, forskere og muslimske aktivister. Hun står opp for muslimske kvinners rettigheter, men samtidig fremmedgjør hun store deler av den grupper hun kjemper for. Dette er synd fordi mye av det Storhaug setter på dagsorden er viktig; kvinnelig kjønnslemlestelse, regenerering av første generasjons innvandrere gjennom henteekteskap og sensur av ytringsfriheten i dagens offentlige debatt.  Den norske innvandrerdebatten er polarisert, mye takket være Storhaugs svart-hvitt fremstilling av islam og muslimer generelt. På den ene siden står Storhaug med fordomsfulle meninger som lett slår an hos mange. På den andre siden står forskere og journalister som pakker inn og eller holder tilbake synspunkter for å ikke gå de fremmedfiendeliges ærend; ved å si ting som kan brukes av rasister og innvandrerfiendelige krefter blir man i prinsipp "guilty by association". De forsker- og journaliststemmene som forsøker å nyansere debatten, drukner fort mellom disse to ytterpunktene.

Man kan undre seg over hva det er som driver Storhaug i hennes utrettelige engasjement for muslimske kvinners rettigheter. Det paradoksale i hennes iver etter å "hjelpe" muslimske kvinner er at mange av dem ikke vil hjelpes bort fra islam, men er aktive i en bevisst og ubevisst omdefinering av hva islamske verdier er i en norsk sammenheng. Muslimske kvinner og menn tar aktivt del i nytolkning av islamske verdier både nasjonalt og internasjonalt. Dessverre synes ikke denne gruppen å eksistere i Storhaugs stereotype fremstilling av situasjonen for muslimske kvinner i dagens norske samfunn. Det er derfor et tankekors at Storhaug hevder i Morgenbladet (37-2006) at intoleranse aldri kan tolereres når hun i boken og debatten generelt, fremstår som intolerant ovenfor islam. Tittelen på hennes bok står i sterk kontrast til det faktiske innholdet. Hun hevder helt korrekt at en muslimsk kvinne skal ha rett til å ikke bære hijab. Men hva med alle de kvinner som faktisk selv velger å bære dette hodeplagget på grunn av en religiøs overbevisning? Er det ikke nettopp religiøs intoleranse å nekte dem dette? 

I Storhaugs konfrontasjonsperspektiv presenteres muslimske kvinner som en homogen og hjelpesløs gruppe som tilsynelatende er påtvunget et islamsk verdisyn og levesett. Ja, mange muslimske kvinner har vanskeligheter med å få skilsmisse og noen utsettes også for vold i hjemmet som Storhaug riktig påpeker. Men Storhaug glemmer alle de kvinnene som, med eller uten disse erfaringene, fremdeles ønsker å være muslimer og som anser islam som en viktig del av sitt liv. Storhaug avviser reformaktivistene innenfor islam som en liten gruppe uten betydning og glemmer dermed den naturlige forandringen som alle kulturelle og religiøse forestillinger nødvendigvis gjennomgår.

Viderefører de muslimske etterkommerne nødvendigvis sine foreldres tradisjoner og verdier? Den norske pedagogen Sissel Østbergs undersøkelse blant norsk-pakistanske barn viser riktignok at disse barna anser seg selv som pakistanske, men dessuten også som norske. De verdier og holdninger de har, ligger midt i mellom det "norske" og det "pakistanske". Første generasjons innvandrere reproduserer i stor grad tradisjonelle verdier fra hjemlandet, men etterkommerne internaliserer ikke nødvendigvis hele denne pakken av tradisjoner. Dette er en naturlig forandringsprosess som pågår over tid ikke bare i innvandrergrupper, men like mye i den etnisk norske befolkningen. Storhaug har derfor et viktig poeng når hun hevder at henteekteskap i større eller mindre grad har en negativ effekt på integrering. En stadig regenerering av første generasjons innvandrere gjennom henteekteskap og gjennom at barn født i Norge blir sendt på skole i sine foreldres hjemland, hindrer denne naturlige sosiale og religiøse forandringen som finner sted når muslimer vokser opp i Norge og går gjennom det norske skolesystemet. Dette er en utfordring som norske myndigheter så langt ikke har lykkes i å bekjempe. I stedet tar de tilsynelatende Storhaugs "løsningsforslag" for god fisk i forslaget til ny utlendingslov der aldersgrensen på henteekteskap heves til 21 år. Dette kan vise seg å få uønskede konsekvenser som på ingen måte løser problemet.

Tar forslaget til ny utlendingslov hensyn til de som gifter seg med personer fra ikke-muslimske land som for eksempel USA eller Thailand? Skal disse måtte vente flere år for å "redde" en liten gruppe muslimske kvinner? For dette er faktisk et poeng; hvor mange muslimske kvinner er det som ender opp i ulykkelige ekteskap med menn fra sine foreldres hjemland? Dette finnes det ingen statistikk på og det blir derfor vanskelig å vurdere for både forskere og norske myndigheter. Et annet spørsmål, som Storhaug fullstendig overser i sin bok er hvor de som vil gifte seg med en utenfor Europa skal ta veien i ventetiden før de fyller 21 år. Å bosette seg i Malmø i Syd-Sverige har eksempelvis blitt danskers mulighet til å holde ut i venteperioden fram til fylte 24 år. Med nærheten til Danmark er det mulig å opprettholde en tett forbindelse med sin familie og venner i Danmark. Blir det Arvika i Värmland som blir norske forelskede ungdommers nye kjærlighetsrede? For muslimske kvinner som vil gifte seg med en ikke-europeèr før de fyller 21 kan konsekvensen bli at de ender opp med å bo i sine foreldres hjemland i en lang periode og dermed går glipp av mulighetene i Norge til å skaffe seg utdannelse og livserfaring fra det landet hvor de er født og oppvokst. Storhaugs forslag kan derfor utsette og kanskje også forverre dagens problemer.

Etter vår mening er ikke roten til integrasjonsproblemene islam som sådan, men en kombinasjon av en ikke helt vellykket norsk integrasjonspolitikk og mangel på relevant utdannelse blant innvandrere selv som hindrer dem i å delta aktivt i det norske samfunn. Dette gjelder først og fremst første generasjons innvandrere, men selv blant etterkommerne finnes de som har lite eller ingen sosial bagasje. Islam kan nytolkes i en reformvennlig retning. I motsetning til hva Storhaug hevder, er ikke islam en statisk religion. Men for at nytolkning av islamske verdier både nasjonalt og internasjonalt skal kunne styrke blant annet muslimske kvinners rettigheter innenfor en norsk så vel som muslimsk kontekst, er utdanning nøkkelen.

Dagens "ghetto" tendenser på Oslos østkant hindrer ikke bare integrasjon i det norske samfunnet, men også den naturlige forandringen som alle kulturelle og religiøse forestillinger gjennomgår når mennesker fra ulike ståsted møtes i dialog. Det er et reelt problem at barn møter opp til første skoledag med liten eller ingen norskkunnskap. Et tiltak som kan bedre denne situasjonen er behovsprøvd betalingssystem i kommunale barnehager som vi ser i Sverige. Dette hjelper imidlertid lite dersom ingen eller få etnisk norske barn er til stede i barnehagene på østkanten. Boligpolitikken for nykomne innvandrer og for personer som lever på sosialbidrag  må endres for at disse barna skal få muligheten til å på en naturlig måte tilegne seg storsamfunnets verdier og språk. Det er altså i bolig- skole- og barnehagepolitikk ressursene fra myndighetenes side særlig må settes inn.

Storhaugs konfrontasjonsperspektiv er skadelig for en allerede polarisert innvandrerdebatt, som det bare er ekstreme krefter som tjener på. Muslimske etterkommere som i utgangspunktet er positive til norske verdier kan som et resultat av denne debatten komme i et "vi" mot "dem" forhold til det samfunnet som de i høyeste grad er en del av. Det er også viktig å understreke at mange muslimske etterkommere faktisk har blitt integrert på en god måte inn i det norske samfunnet uten å oppgi verken sin religiøse identitet eller verdigrunnlag. Men samtidig faller en del av de muslimske etterkommerne utenfor. For å lykkes må nok lasset dras sammen. Derfor har både de muslimske innvandrermiljøene, innvandrere selv og de norske myndigheter et ansvar. Dialog er viktig, for det er gjennom dialogen vi kan sette de problematiske sakene som tvangs- og henteekteskap på dagsorden.

 

Human Rights Programme

Jan 1983 - Dec 2010

Politics of Faith

Jan 2006 - Dec 2016

Recent CMI publications: