KVINNEFRIGJØRING. Jeg har liten tro på at krigen i Afghanistan vil bedre bedre kvinners situasjon, slik statsminister Jens Stoltenberg synes å tro.

Stoltenbergs kronikk. «Dette er et land der jenter ikke kunne gå på skole», var et av argumentene statsminister Jens Stoltenberg brukte for å begrunne at Norge er til stede i Afghanistan (Aftenpostens kronikk 21. november).

Jeg stiller meg undrende til politikere som skal «redde de stakkars muslimske kvinnene» gjennom krigføring. Selv om jeg ikke applauderer Talibans kvinnesyn, har jeg ei liten tro på at krig i Afghanistan er med på å bedre kvinners situasjon.

Gjøres til ofre. Det er problematisk å gjøre afghanske kvinner til passive ofre som må «reddes» av Vesten fra «onde islam» til noe nytt, bedre og sekulært. Jeg regner med at de har meninger selv om de er muslimer og at de fleste trolig ønsker en slutt på krigføringen. Men det bryr Vesten seg lite om for de er mest opptatt av å skyve afghanske kvinner foran seg for å legitimere en krig som i utgangspunktet har lite med å bedre kvinners situasjon å gjøre.

Etter møtet med islamske feminister fra en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika slår det meg at disse kvinneaktivistene slåss en kamp for sine rettigheter på minst to fronter: Mot patriarkalske menn i sine hjemland og mot vestlige sekulære feminister.

For strategien til islamske feminister vil forandre de patriarkalske strukturene i samfunnet gjennom nytolkning av sharia. Muslimske kvinner søker å harmonisere islam og feminisme. Dette virker kanskje selvmotsigende i lys av den polariserte norske debatten omkring emnet.

Usynlig i mediene. Debatten om kvinners rettigheter innenfor sharia er en aktiv debatt mellom muslimer, noe som sjelden gjenspeiles i medienes belgmørke fremstillinger av muslimske kvinners situasjon. Hvorvidt det finnes en vei til kvinnefrigjøring innenfor islam er et spørsmål som muslimske kvinner (og menn) strides om.

Det er med kvinnelige imamer som med kvinnelige prester - deres eksistens avhenger av hvem som tolker de religiøse tekstene. Forsøket på nytolke sharia for å skape rom for flere rettigheter for kvinner er etter min mening både tankevekkende og ikke minst viktig.

Nytolkning av Koranen. «Likestillingen er tilpasset lover og kultur i det enkelte land. Og det er det vi ønsker. Islamsk lov - sharia - bygger på Koranen, og det er nytolkningen av Koranen som vil åpne for at kvinnene får den plassen i samfunnene som de er berettiget til», understreker den iranske sosialantropologen og islamske feministen Ziba Mir-Hosseini i et intervju i Bergens Tidende tidligere i år.

Islamske feminister er en av flere former for feminisme i muslimske land i dag. Men selv sekulære feminister «bruker» islam i sin kamp for å fremme kvinners rettigheter. Og de er stort sett enige om målet: Et mer likestilt samfunn.

Muslimske feminister. For å forstå kvinners rettigheter innenfor sharia, er man nødt til å skille mellom faktiske lover og muslimske feministers strategi for forandring. Like rettigheter for kvinner er fraværende i de faktiske lovene i Midtøsten og Nord-Afrika i dag. Så langt er de islamske feminister skjønt enige med vestlige sekulære feminister. Men de forfekter videre at lovene er et produkt av en konservativ og patriarkalsk fortolkning av sharia gjort av og for menn.

I Sudan fremholder de at de patriarkalske og konservative fortolkninger av sharia som kvinner i dagens Sudan lider under, ikke kan tilskrives islam som sådan. Her skiller de vei med vestlige feminister som har forhåndsbestemt at feminisme og islam er på kollisjonskurs.

En ny imperialisme. Resultatet er at islamske feminister er skeptiske til å kalle seg for feminister, fordi begrepet kobles til et sett av vestlige sekulære verdier og denne «tilbudspakken» oppfattes som en tvangstrøye der Vesten forsøker å skape resten av verden i sitt bilde. Dette sees som en forlengelse av kolonitidens imperialisme og et forsøk på å «redde» muslimske kvinner fra islam.

Slik sett er Jens Stoltenbergs retorikk i tråd med orientalismens ånd.

Jens Stoltenberg peker på et viktig og utfordrende problem i Afghanistan, nemlig mangel på skolegang generelt og for jenter spesielt. Men det er her viktig å påpeke at dette er et generelt problem i den tredje verden. Jeg støtter Norges engasjement for dette.

Men jeg synes likevel ikke at beste måten å sikre afghanske jenters rettigheter til blant annet utdanning er gjennom å erklære krig mot islam.

Recent CMI publications: