Merete Taksdal

Et veikart for fred i Afghanistan vil trolig se ut som en floke av tvetydige rutelinjer, men noen har i hvert fall begynt å tegne.

I Afghanistan er Den Nasjonale forsoningskommisjonen - opprettet av Karzai-regjeringen med støtte fra giverlandene for å fremme forsoning med Taliban - i ferd med å bli nedlagt. Ved første blikk kan det se ut som et tilbakeskritt for fred og forsoning i dette krigsherjede landet. Men i Afghanistan har det meste mer enn én betydning, og nedleggelsen kan også bety nye muligheter for fred og forsoning.

Kommisjonen har vært ledet av Sebghatullah Mujadidi - en sentral politiker og religiøs skikkelse - og skulle overtale Taliban-krigere og andre opprørere til å skifte side. De fikk amnesti mot å levere inn våpnene og erklære sin støtte til det nye regimet. Til gjengjeld fikk de diplom for overgangen.

Det var ikke rare byttehandelen. I praksis var dette overgivelse, snarere enn forsoning slik det vanligvis forstås i en etterkrigssituasjon. For USA og Storbritannia, som finansierte kommisjonen, var målet kortsiktig sikkerhet gjennom å svekke Taliban. Her var effekten begrenset. Kommisjonen har delt ut diplom til 6000 personer, men ingen av disse hørte til Talibans kjernetropper. Det ble et marked for diplomene, som kunne brukes som reisebevis for smuglere og militante som ønsket fritt leide. Følgelig besluttet støttespillerne å kutte støtten. Det kan åpne opp for mer genuine initiativ til forhandling og forsoning. Her er det flere positive tegn.

Både innenriks og internasjonalt er det stort press på president Karzai for en bredere politisk inkludering. Senatets resolusjon fra mai i fjor om å forhandle med Taliban står ved makt. Nylig kunngjorde Nasjonal Front, en allianse mellom politiske grupper som er skeptiske til både Karzai og Taliban, at de hadde innledet forhandlinger med sistnevnte. Dette er overraskende, ikke minst fordi Nasjonal Front domineres av tadsjiker, hazaraer og usbekere, som alle sto steilt mot det pashtuner-dominerte Taliban på 1990-tallet. Det er derfor grunn til å lytte når Nasjonal Front ber om forhandlinger.

Afghanerne har sterk tradisjon for å finne pragmatiske løsninger på tvers av ideologiske og etniske skillelinjer. Kanskje ledere i Nasjonal Front begynner å se Karzais pashtun-nasjonalistiske flørt som truende, og ønsker å alliere seg med fraksjoner innen Taliban? Kanskje ser de Taliban som en reell maktfaktor, som de ønsker å være på lag med? I så fall må Karzai også intensivere kontakten, noe han erkjente gjennom sin kommentar til utspillet fra Nasjonal Front, så vel som kritikk av USAs arrestasjoner av Taliban medlemmer.

I befolkningen er det sterkt ønske om forhandlinger. Meningsmålingene fra Afghanistan skal tas med en klype salt, likevel er tallene fra det Washington-baserte Center for Strategic and International Studies interessante. På tampen av 2007 fant de at tre fjerdedeler av befolkningen ønsker forhandlinger med Taliban, mens over halvparten støttet en samlingsregjering.

Internasjonalt ligger forholdene noe bedre til rette for forhandlinger enn før. Endringene i Pakistan er spesielt viktige. Den nye regjeringen har sin viktigste støtte i den voksende urbane middelklassen, mens de gamle føydalherrenes makt er svekket. Statsminister Gillani har fulgt opp med å vektlegge forhandlinger snarere enn bruk av militærmakt. Samtidig er det holdningsendringer blant de militære. Deler av hæren har tidligere samarbeidet tett med militante grupperinger, Taliban inkludert, som med baser i de pakistanske stammeområdene opererer i Afghanistan og Kashmir. Nå er hæren selv blitt mål for de militante. Pakistan har fått sitt eget Taliban, en lite ønsket avlegger av de bevegelsene landets etterretningstjeneste bidro til å bygge på 1980- og 90-tallet. Som den pakistanske journalisten Ahmed Rashid sier det: «Ånden er ute av flaska.»

Natos hovedlinje i Afghanistan er å støtte Kabul-regimet gjennom å opprettholde det militære presset. Derved skal fremtidige forhandlinger foregå fra en styrkeposisjon. Linjen fikk tilslutning under Natos toppmøte i Bucuresti i april, men bare ett medlemsland etterkom USAs anmodning om å sende flere styrker til sør-Afghanistan. Opinionen i medlemsland som Frankrike, Spania og Tyskland er delt omtrent på midten i spørsmålet om styrkeuttrekning. Britene og kanadierne sliter både i opinionen hjemme og med å forme effektive strategier på bakken i sør. Britene har lenge prøvd å få til lokale forhandlinger. Kanadierne sies nå å gjøre det samme. Dersom Nato ikke lykkes med å svekke Taliban betydelig i inneværende kampsesong, vil krav i alliansen om forhandlinger øke.

USA er derimot fortsatt motvillig til å søke politiske løsninger. «Krigen mot terror» begynte i Afghanistan, og området betraktes fremdeles som et sentrum for al-Qaida. Øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Irak, general David Petraeus, er utnevnt til sjef for den amerikanske sentralkommandoen og får dermed ansvar for både Afghanistan og Irak. Han har gått i bresjen for en «counterinsurgency»- doktrine som gjør krigen mot terrorister og opprørsgrupper til oppgave nummer en. Tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelds idé om den høyteknologiske fremtidshæren har fått avløsning. Afghanistan er blitt en prøveklut for den nye doktrinen, og krigen her er langt mindre omstridt og kostbar for USA enn Irak-konflikten.

Bush-administrasjonen kunngjorde dessuten nylig at USA ønsker å overta kommandoen over Isaf-styrkene i det sørlige Afghanistan fra Nato. Det offisielle Washington er misfornøyd med Natos prestasjoner i området samt europeernes uvilje til å bidra med flere styrker. For å bøte på situasjonen planlegger Washington også å sende 7000 ekstra marinesoldater til området. Opptrappingstaktikken fra Irak i fjor - kjent som «the surge» siden «opptrapping» var for farlig et ord - skal prøves ut i Afghanistan.

Washingtons logikk her blir som for den nedlagte forsoningskommisjonen: Motstanderne må velge mellom full overgivelse eller fortsatt krig.

Denne linjen går på tvers av et mulig fredsinitiativ fra FN som ville sikte mot et kompromiss. FN har utpekt ny spesialrepresentant, den norske diplomaten Kai Eide. Han har en delikat utfordring. Eventuelle politiske løsninger må være afghanernes egne, men samtidig ligger mange av begrensningene i det regionale og internasjonale landskapet der FN muligens kan skape handlingsrom. En mulighet er en prosess mot en internasjonal konferanse som viderefører den politiske agendaen fra Bonn i desember 2001, men denne gang lagt til regionen. En lærdom fra Bonn er at en slik prosess må være inkluderende, ikke bare ha med utvalgte fraksjoner. Parallelt er det viktig å støtte opp om lokale fredsinitiativ - enten dette dreier seg om religiøse ledere eller lokale rådsforsamlinger - som søker politiske løsninger.

 

Arne Strand

Deputy Director, Research Director, U4 Director