I flere avisartikler den siste tiden er Norges økende engasjement i Angola framhevet som et eksempel på hvordan Afrika er i ferd med å bli viktig for Norge og norsk næringsliv spesielt innen olje og gass-sektoren. Utenriksdepartementet følger opp i sin Stortingsmelding 15 (2008-2009) om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, der det heter at ”[v]i kan ikke lenger se den økonomiske verden som delt i nord og syd” –  tilsynelatende uten særlige forbehold i forhold til utvikling og menneskerettigheter. 

Angola er i realiteten ett av de minst utviklede og fattigste landene i Afrika, og oljeinvesteringer bidrar til å sementere maktbasen til et av kontinentets mest utviklingsfientlige og korrupte regimer. Investeringene til norske statlige selskaper og Norges fortsatte bistandsengasjement i landet er et godt eksempel på at de prinsipper norske utenlandsinvesteringer og norsk bistand skal være tuftet på må vike når norske særinteresser blir for sterke.

Historisk er Norges engasjement i Angola ikke spesielt ærerikt. I perioden etter frigjøringen fra portugiserne  i 1975, da landet trengte politisk og økonomisk støtte, var Norge i praksis et lydig haleheng til USA og apartheid-regimet i Sør-Afrika i deres kamp for å byttte ut MPLA-regjeringen med mer ’vennligsinnete’ politiske krefter. Ikke før i 1989, da UNITA var så diskreditert at ikke en gang Reagan-administrasjonen så på dem som en legitim partner, ble Norge støttespiller for regjeringen og etablerte ambassade i landet.

 

Fra begynnelsen av 1990-tallet økte Norges engasjement i Angola merkbart, med støtte til ’strategiske’ områder som olje og energi, fiskeri og landets statistiske sentralbyrå INE. Som dokumentert i en rekke evalueringer er fellesnevneren for disse innsatsene at de har vært mislykkete: På energisiden klarte Norge aldri å få innpass blant faktiske beslutningstakere i de institusjonene som ble støttet; fiskeriflåten og andre relaterte verdier Norge støttet ble fortløpende ’privatisert’; og Norge ga nylig opp sin støtte til det statistiske sentralbyrået blant annet etter motstand mot å framskaffe de mest grunnleggende data knyttet til levekår.

På en tid da mange bistandsgivere forlot landet i frustrasjon over en regjering som i realiteten motarbeidet deres virksomhet ble de viktigste oljenasjonene inklusive Norge værende – nå med en mer eksplisitt kobling mellom oljeinteresser og bistand gjennom Olje for utvikling programmet. Med politisk støtte ble det for eksempel betalt store summer i forbindelse med inngåelse av oljekontrakter til president Eduardo dos Santos ’sosiale fond’ FESA, som alle som ville vite visste at ble brukt til svært tvilsomme prosjekter bl.a. med tvungen ekspropriering av jord fra fattige bønder og slumbeboere.

Norge og norske oljeselskaper har heller ikke vært noen framtredende pådriver for større åpenhet og mer utviklingsvennlig bruk av oljeressursene. BP tok en risiko ved å offentliggjøre mer informasjon enn de angolanske myndighetene satte pris på. Og ELF  (dagens Total) lider fortsatt av at Frankrike straffeforfulgte korrupte olje-aktører både fra Angola og eget land. Uten å ville forringe Hydros tekniske ekspertise er det kanskje ikke uten grunn at Sonangol (som tilsvarer det norske Olje- og energidepartementet, StatoilHydro og Oljedirektoratet i en og samme institusjon) valgte Hydro som ‘snill’ med-operatør i sin første egne Blokk 34. Og Angolas elite har senere inngått avtaler med Hydro gjennom ‘eierløse’ selskaper som Somoil.

I dag er situasjonen at norske direkteinvesteringer i Angola utgjør nærmere 20 milliarder kroner; StatoilHydro produserer 200.000 fat olje per dag som representerer 40 prosent av selskapets internasjonale produksjon; og den norske stats inntekter fra Angola overstiger den totale bistanden til Afrika med god margin –  inntekter som etter hvert også blir viktige for norsk økonomi. Dette skjer innenfor en politisk kontekst som av Utenriksdepartementet, industrien selv og Angola-eksperter som Vegard Bye i Morgenbladet 8.-14. mai beskrives som ’stabil’ (sistnevnte burde vite bedre: han ledet FNs Menneskerettighetskontor i Angola som ble kastet ut av landet i 2008), og en sosio-økonomisk og menneskerettslig kontekst som med god grunn forbigås i stillhet.

Angola er politisk ’stabilt’ fordi det har utviklet et repressivt politisk system der presidentens kontroll er total helt ned til landsbynivå, og fordi all politisk opposisjon er lammet eller kooptert. Hva skulle ellers være grunnen til å stemme på et politisk parti som tross sine enorme ressurser bidrar til at Angolas befolkning forblir i bunnløs fattigdom og mangler de mest fundamentale rettigheter? Som kanskje det eneste landet i Afrika har ikke Angola en gang en aktiv strategi for reduksjon av fattigdom (en såkalt PRSP), og regimet har rett og slett ikke vært interessert i å framskaffe data om folks levekår fordi de vet at det vil undergrave deres legitimitet både nasjonalt og internasjonalt. Men noe vet vi:

68 prosent av Angolas befolkning lever under fattigdomsgrensen. Under halvparten av barn i skolepliktig alder går på skole. Og barnedødeligheten er på 250/1000. Dette innebærer at hvert fjerde barn dør som følge av lavt utdannelsesnivå, svakt helsevesen, kummerlige boligforhold, knapp tilgang til mat og dårlig sikkerhet. Angola har med dette i en årrekke befunnet seg på UNICEFs liste over de land i verden der det er verst for barn å vokse opp. Samtidig blir avstanden mellom eliten og den fattige majoriteten mer og mer grotesk, noe som ikke minst er synlig i hovedstaden Luanda der eliten er i ferd med å bygge ‘enklaver’ etter mønster fra apartheid-tiden i Sør-Afrika.

I denne konteksten skal Norge i følge ambassadør Jon Vea (Morgenbladet 8.-14. mai) jobbe ”sofistikert med sivilsamfunnet”, ”få fram underlag for en elevert diskusjon”, ”opprettholde nivået på bistanden”, ”påvirke og konsolidere demokratiutviklingen” og ”hindre at det går med Angola som med andre ressursrike land”. Men det er lite eller ingen ting i den nåværende politiske situasjonen som tilsier at dette vil skje. Bistanden gjennom Olje for utvikling programmet og bedriftenes samfunnsansvar er, som det nå framstår, først og fremst til for å bidra til å fremme norske økonomiske interesser og sørge for at norsk engasjement i et politisk tvilsomt landskap blir mer salgbart i den hjemlige opinion.

Jeg har ingen illusjoner om at Norge vil trekke seg ut av Angola, og jeg har heller ingen tro på at Norge vil risikere og investere mer i sitt arbeid for å bedre situasjonen for Angolas befolking. Til det er norske økonomiske interesser for store. Men jeg vil foreslå en omskriving av de prinsipper norske relasjoner med utenverdenen er tuftet på, for bedre å reflektere realitetene: ”Norge, norsk næringsliv og norsk bistand skal bare involvere seg i land der myndighetene viser vilje og evne til å oppfylle fundamentale menneskerettigheter og bedre livssituasjonen for landets fattige – med unntak av land som er viktige for norske økonomiske interesser”.