The Problem is the System (English version)

Valgkrisen i Afghanistan var bisarre til det siste. President Hamaid Karzai – utskjelt som korrupt leder og valgfusker i stort format – ble utropt til vinner av sin egen valgkommisjon mens gratulasjonene strømmet inn fra vestlige hovedsteder og FNs Ban Ki-Moon fløy inn personlig.

Problemet stikker dypere. Det er i hovedsak ikke at Karzai har fusket i stor stil, men at landet etter sterkt internasjonalt påtrykk har innført et politisk system som passer usedvanlig dårlig for et dypt splittet samfunn. At det ble krevd omvalg fordi den sittende presidenten til slutt bare fikk 49.67 %, og ikke en desimal over 50 %, oppfattes som ganske surrealistisk av mange afghanere. For dem bunner legitimitet i andre ting.

Å holde demokratiske valg i et land som er i en ny fase av en 30-årig krigssituasjon er i seg selv problematisk. Utfordringer knyttet til logistikk, sikkerhet, velgerinformasjon, korrupsjon og valgovervåkning førte til en valgdeltakelse i august på mellom 5 og 30 prosent. I sør gjorde sikkerhetssituasjonen det spesielt vanskelig for mange å stemme. Dette var først og fremst Karzais velgere, og det oppmuntret til fusk.

Men en hovedårsak til krisen er at Afghanistan har et rent presidentsystem og ikke et system med større innslag av parlamentarisme. Denne diskusjonen kom opp allerede i 2001, og var et gjennomgående tema under utarbeidelsen av den nye grunnloven.  Argumentet var at et parlamentarisk system er mer inkluderende og derfor passer bedre i et samfunn med sterke etnisk og religiøse splittelser. Siden den gang har landets minoriteter – usbekere, tajikere, hazara og andre, som til sammen utgjør rundt 60 prosent av befolkningen - i økende grad samlet seg omkring kravet om et mer inkluderende system. De har lansert forslag om bl.a. en statsministerpost utgått fra parlamentet, samt valg av lokale guvernører for å sikre politisk desentralisering av makt og større grad av representasjon av det mangfold som landet utgjør.

Denne konflikten lå like under overflaten i siste valgrunde. Karzais motkandidat, Abdullah Abdullah, har mest støtte blant minoritetene. Han har nære bånd til den såkalte Nord-Alliansen ledet av tajikere, som i en tid etter 2001 intervensjonen fikk mye makt. Karzai, på sin side, representerer pashtunerne. De utgjør den største etniske gruppen og har tradisjonelt styrt landet. Selv om Karzai har bygget taktiske allianser med minoritetsrepresentanter oppfattes han først og fremst som en pashtuner og en talsmann for deres interesser.

Etniske skillelinjer har lenge preget afghansk politikk og bidratt til landets langvarige konflikter. Likevel samlet grunnloven av 2004 nesten all makt i presidentembetet. Årsaken var todelt. Som den største etniske gruppen som tradisjonelt har hatt konge eller presidentembetet, ønsket pashtunerne å videreføre sin historiske maktposisjon. Internasjonale aktører, spesielt USA, ønsket et svakt parlament til fordel for en president med store styringsfullmakter og vilje til samhandling i ”krigen mot terror”.  Parlamentets stilling ble ytterligere svekket da valgloven også etter amerikansk påtrykk og i samarbeid med Karzai ikke tillot kandidater å stille til valg på partilister, men kun som enkeltpersoner. 

Resultatet ble naturligvis en enorm kamp om presidentembetet: den som klarer å sikre seg mer enn 50 prosent av stemmene vinner hele den politiske potten. Det rimer dårlig med den tradisjonelle politiske kulturen som er bygget rundt evnen og viljen til forhandlinger i en rekke skiftende allianser som til slutt munner ut i et fungerende kompromiss. Dagens spekulasjoner om en samlingsregjering er solid forankret i denne kulturen. Det samme gjelder muligheten for å innkalle en ekstraordinær nasjonalforsamling - den tradisjonelle loya jirga - som en historisk velprøvd vei ut av uføret. Her ligger løsninger som kan skape konsensus og ivareta ære og posisjon for alle parter. Resultatet er ikke vinnere og tapere som avgjøres av desimaler, men en langdryg handel der både selger og kjøper kan hevde at de har gjort det bra.

Det andre grunnleggende problemet til krisen i Afghanistan er den manglende legitimiteten til den afghanske staten og det demokratiet internasjonale aktører har investert milliarder av dollar og mange soldatliv for å bygge. Store deler av det afghanske folket har erfart at staten har gjort lite for å sikre den utviklingen, rettighetene eller sikkerheten de ble lovet i 2001. Legitimitetsproblemet har også dypere røtter.

Ideologisk sett er Islam den viktigste kilden til legitimitet for den afghanske stat, inkludert både sunni og shia retningene som er representert i landet. Historisk sett har den afghanske staten vært bygget og styrket i nasjonalismens tegn av ledere som samlet folk mot trusler utenfra. I tidligere perioder kom truslene fra det britiske imperiet som ekspanderte fra India og fra panslavismen i nord.  Senere afghanske statsbyggere som Daoud Khan mobiliserte mot Pakistan, til dels i form av krav om anerkjennelse av ”pashtunistan”. Under det kommunistiske regimet på slutten av 1970 tallet og etter den sovjetiske invasjonen ga både nasjonalisme og Islam legitimerende kraft til den brede motstandsbevegelsen av mujahideen.  På samme måte bruker Taliban i dag Islam og nasjonalisme i sin mobilisering mot de internasjonale styrkene. President Karzai har i økende grad selv spilt på nasjonalistisk ideologi ved å kritisere den internasjonale militære tilstedeværelsen når den medfører store sivile tap.    

Mot denne bakgrunnen var bildet fra Karzais pressekonferanse der han annonserte nyvalg svært uheldig. Bak Karzai står FNs representant, og ved siden av står en amerikansk senator. Billedteksten er klar: en afghansk leder blir tillagt statsmannstittelen fordi han har latt seg tvinge inn i folden av de internasjonale aktørene. Utfordreren Abdullah Abdullah fikk senere samme hederstittel da han valgte å trekke seg. Dette slår dype sprekker i det grunnfjellet av legitimitet som en levedyktig afghansk stat – og leder - trenger.

Totalt sett viser den sørgelige valgforestillingen at det ikke primært er personene i maktspillet som har kommet til kort, selv om få har demonstrert stor statsmanns- eller diplomatisk kunst. Problemet er selve regien. Stabilitet og fremgang i Afghanistan krever i første rekke et mer inkluderende politisk system som har større samklang med den tradisjonelle politiske kulturen og dets institusjoner.