Dag og Tids Jon Hustad har vært på bistandsseminar, og blitt provosert (”Den hjelpelause hjelpa” 16 april). Norge gir 27 milliarder kroner i bistand per år, og ekspertisen i Riksrevisjonen og Norad kan si lite eller ingen ting om virkningen av disse pengene for økonomisk vekst og et bedre liv for fattige. Avisen referer til forskere og prosjekter som fremmer direkte støtte gjennom tiltak som mikrokreditt, og måling av virkninger gjennom ’randomisering’ som mulige løsninger på noen av bistandens problemer. Tanken er besnærende, men hviler på gale premisser.

Først noen ord om bistanden: Bistand er bare en av mange politiske og økonomiske prosesser som påvirker utviklingen i et land, og dens betydning er ofte overdrevet. Over halvparten av norsk bistand går via internasjonale organisasjoner, der resultatene av norske bidrag ikke kan skilles ut. Norge støtter i økende grad land der vi først og fremst forfølger egne politiske og økonomiske interesser. Stadig mer av bistanden til fattige land gis til godt styresett og institusjonsutvikling, der målet er endringer i politiske og byråkratiske prosesser. Og det meste av bistanden til økonomisk utvikling går til nasjonale tiltak innen infrastruktur, næringsliv og energi der implikasjonene er indirekte og langsiktig. Bistands-Norge leter etter måter å måle virkningen av norske bistandskroner i tall og prosenter, men mye av bistanden lar seg ganske enkelt ikke tallfeste.

Så noen ord om randomisering: Den delen av norsk bistand der det er mulig å skille ’de som får’ fra ’de som ikke får’ er først og fremst knyttet til utdanning, helse og konkrete prosjekter på landsbygda eller i byer. Økonomer hevder at randomisering er den eneste ’vitenskapelige’ måten å måle resultater av slike tiltak på, men dette reiser flere spørsmål. Ett er etisk: Er det forsvarlig å unndra en del av en fattig befolkning et gode en annen del får i ’vitenskapens navn’? Et annet er praktisk: Slike undersøkelser er dyre, tidskrevende og fordrer en kompetanse de fleste bistandsaktører ikke har. Og et tredje er metodisk: Kvantitative metoder kan måle resultater av for eks. mikrokredittprogrammene for inntekt og forbruk, men kan ikke forklare hvorfor de virker noen steder og ikke andre. Til det trengs kvalitative metoder som kan fange opp de komplekse politiske, sosiale og kulturelle forholdene som befordrer eller hindrer utvikling.

Og til slutt litt om utfordringene: Mitt program for en bedre resultatbasert norsk bistand ville vært enkelt: Få fokuset tilbake på fattigdomsreduksjon gjennom større grad av overføringer til fattige land. Reduser bistanden til de mest bistandsavhengige landene for å redusere avhengigheten. Involver kvinner i så stor grad som mulig som mottakere av bistand for å maksimere utviklingseffekten. Og erkjenn at bistanden må følges opp gjennom en kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder.

 

Recent CMI publications: