Vår innsats i Sri Lanka et brudd med «den norske modellen» slik vi lærte den å kjenne fra Midtøsten eller Guatemala. Det var også noe annet som var nytt i tilfellet Sri Lanka. Vi ser et bredere globalt maktskifte der skepsisen mot vestlige modeller for konfliktløsning i økende grad utfordres av ideer om suverenitet og ikke-innblanding,
støttet av Kina og andre land. President Rajapakse greide å spille på dette samtidig som han appellerte til ”kampen mot terror” for å få et videre diplomatisk spillerom. En annen lærdom er at bistand ikke kan erstatte politikk. På Sri Lanka ble den internasjonale bistanden brukt for å fremme fred så vel som økonomisk liberalisering, men bistanden ble viklet inn i komplekse politiske prosesser på en måte som var ødeleggende for fredsprosessen. I etno-nasjonalistiske konflikter av den type vi ser på Sri Lanka er det også mye som taler for en multilateral tilnærming til konfliktløsning, med bredere deltakelse. Men da må Norge senke sin egen profil og vil miste noe av sitt ry som ”trailblazer”.