Jana Sabeth Schultz, Unsplash

Hvorfor kjører Polens nasjonal-konservative regjeringsparti LHBT-motstand som viktigste valgkamptema foran Europaparlamentsvalget i mai?

Under slagordet «Ikke rør barna» har regjeringspartiet «Lov og rettferdighetspartiet» (PiS) i Polen kritisert forslaget til seksualundervisning i skolen. Det er utviklet av Verdens Helseorganisasjon (WHO), og godkjent i landets hovedstad, Warszawa.

PiS sterke mann, Jaroslaw Kaczynski, har valgt å gjøre LHBT-spørsmål (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) til et hovedpoeng i valgkampen. Han sier at polske tradisjonelle familie verdier er i spill og at helseorganisasjonens opplegg for seksualundervisning er et knefall for seksuelle minoriteter og Brussel.

Dette er en kulturkrig, mellom Polen og EU.

Polens regjeringsparti er ikke alene om å gripe til LHBT-personer som en nyttig fiende.

Når meningsmålingene viser at PiS har mistet grepet om velgerne, er det kanskje ikke så dumt å starte en kulturkrig mot Brussel for å flytte fokus i den offentlige debatten? Regjeringspartiet har tapt mye terreng som følge av korrupsjonsanklager som når langt inn i regjeringspartiet og Kaczynksis egen forretningsvirksomhet.

Det er derfor kanskje ikke så overraskende at de nå børster støvet av suksessformelen fra 2015-valget, da partiet vant støtte ved å spille på fremmedfrykt og flyktningkrisen.

Med det laveste antall asylsøkere til Europa på mange år, har de nå pekt ut en ny «folkefiende» og hevder at beskyttelse av LHBT-personer og seksuelle minoriteters rettigheter er nok et ledd i EUs kamp for å overkjøre Polens nasjonale, tradisjonelle verdier.

Polens regjeringsparti er ikke alene om å gripe til LHBT-personer som en nyttig fiende. Like før jul i fjor kunngjorde guvernøren i Tanzanias hovedstad i Dar es Salaam at alle homofile skal anmeldes og arresteres. Innen uken var omme hevdet han å ha navn, adresse og oppholdssted til 180.00 «mistenkte».

De konservative russiske elitene fremstiller Vest-Europa som et samfunn i forfall og innføringen av drakoniske anti-homofili lover ble forsvart med et behov for å beskytte russiske barn mot homofile «rekrutterere».

Angrepet på homofile i Tanzania ble umiddelbart møtt med sterke internasjonale reaksjoner fra både media og menneskerettsorganisasjoner. Angrepet på LHBT personer må forstås som del av tanzanianske myndigheters stormangrep mot demokratiet, og da særlig ytringsfrihet og rettsbeskyttelse for minoritetsgrupper.

Som i Polen har regjeringen behov for å flytte fokus: President John Pombe Magufuli ble valgt med stor oppslutning i 2015 og lovet å kjempe mot korrupsjon. Siden har oppslutningen om presidenten vært fallende. Når regimet nå brutalt angriper LHBT-personer, håper regimet å oppnå to ting:

Ved å konsentrere nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om denne politikken, er målet for det første å ta oppmerksomheten bort fra korrupsjon og en eskalerende politisk vold. For det andre kan den internasjonale fordømmelsen snus til regimets fordel ved å understreke at Tanzania ikke lar seg styre av internasjonale aktører. Blant lokalbefolkningen i Tanzania har homofile lite støtte.

 

Politisert homofobi som ledd i angrepet på demokratiet

Også i land som Ungarn, USA, Russland, Tyrkia, India, Venezuela og Brasil, ser vi en utvikling der spørsmål om kjønnsrettigheter og beskyttelse av seksuelle minoriteter blir sentrale valgkamp-tema. President Mugabe i Zimbabwe, Jonathan Goodluck i Nigeria og Museveni i Uganda, har alle brukt homofobi som middel i kampen om å beholde presidentmakten.

Som i Polen er angrepet mot homofile knyttet til internasjonal, liberal innblanding og et gjennomgående argument er at vestlige land, i samarbeid med nasjonale seksuelle minoriteter, prøver å «rekruttere» homofile blant landets ungdommer.

iktigst av alt: homofile er nyttige fiender når den politiske ledelsen har behov for å flytte fokus bort fra korrupsjon, manglende økonomisk vekst og politisk tilbakegang.

De konservative russiske elitene fremstiller Vest-Europa som et samfunn i forfall og innføringen av drakoniske anti-homofili lover ble forsvart med et behov for å beskytte russiske barn mot homofile «rekrutterere».

Zimbabwe’s President Robert Mugabe var den første afrikanske lederen som tok i bruk homofobi som et sentralt politisk virkemiddel. Så langt tilbake som i 1995 angrep han landets fremste LHBT-organisasjon i sin åpningstale på Zimbabwe Internasjonale Bokmesse 1995 (ironisk nok med temaet «Human Rights and Freedom of Expression»):

«Homosexuality degrades human dignity. It’s unnatural and there is no question of allowing these people to behave worse than dogs and pigs… if you see people parading themselves as lesbians and gays arrest them and hand them over to the police».

President Mugabes angrep på homofile regnes som det første uttrykket for politisert homofobi i Afrika. Politisering av homofili viser et kjent mønster som senere er gjentatt i mange andre land. Bruk av rettigheter knyttet til kjønn, identitet og moral i politisk retorikk er et sentralt trekk i mange land der demokratiet er i tilbakegang. For å ta oppmerksomhet bort fra gryende politiske og økonomiske kriser, mobiliseres latente homofobe holdninger for å øke valgoppslutningen.

Å beskylde politiske fiender for å være homofile, kan også være et nyttig virkemiddel for å kvitte seg med fiender og potensielle konkurrenter. Politisering av LHBT-personer og seksuelle minoriteters rettigheter, kan også brukes for å bygge et narrativ om nasjonale tradisjonelle verdier, suverenitet og anti kolonialisme.

Viktigst av alt: homofile er nyttige fiender når den politiske ledelsen har behov for å flytte fokus bort fra korrupsjon, manglende økonomisk vekst og politisk tilbakegang. Koblet med religion, kan homohets fungere som en politisk suksessoppskrift overfor en velgerskare som ikke ser spor av den økonomiske utviklingen de har blitt lovet.

Seksuelle minoriteter vinner i rettsalen

Bildet er likevel ikke ensartet. Samtidig som politisering av homofobi brukes for å undergrave demokratiske prosesser, pågår det også rettslige kamper for å sikre seksuelle minoriteters rettigheter.  Som et eksempel er Sør-Afrikas grunnlov en av verdens beste når det gjelder beskyttelse for seksuelle minoriteter. Lesotho avkriminaliserte homofili i 2014 og Mosambik fulgte etter i 2015. Den Afrikanske Menneskerettighetskommisjonen har også tatt en aktiv rolle i å bekjempe diskriminering basert på kjønnsidentitet og seksuell orientering.

Et argument som har vært fremmet, er at seirene for LHBT-personer i rettsalen har framprovosert en konservativ mot-mobilisering.

I verdens største demokrati, India, ble den delen av landets straffelov som kriminaliserte homofili, og som var en lov som stammet fra kolonienes sodomilover, avviklet høsten 2018. Selv den katolske kirken virket å være på gli da Pave Frans i 2013 uttalte at om en person er homofil og søker Gud, hvordan kunne han da dømmes?

Hvordan henger dette i hop? Hvordan kan vi forstå sammenhengen mellom at LHBT-personer verden over vinner viktige rettslige seire, samtidig som politikere både i etablerte og mindre funderte demokrati nå i stadig økende grad politiserer homofobi for å vinne valg?

 

Rettslig seire og politiske bumeranger

Et påstand som har vært fremmet, er at seirene for LHBT-personer i rettsalen har framprovosert en konservativ mot-mobilisering. Argumentet er at juridiske avgjørelser som forsvarer seksuelle minoriteters rettigheter ofte har gått for langt og kommet for tidlig i forhold til etablerte sosiale holdninger i majoritetsbefolkningen.

Denne tankerekken støtter seg på et svært etablert syn som hevder at sosiale rettigheter fremskaffet gjennom rettsprosedyrer, i beste fall er ineffektive og i verste fall kan virke mot sin hensikt fordi de rettslige seirene nærmest ved en nødvendighet fremprovoserer en politisk konservativ mot-mobilisering.

Men, det spørs likevel om «Ikke rør barna» er det beste slagordet for et parti som har knyttet seg så sterkt til den katolske kirken.

Den såkalte «backlash»-tesen ble utviklet av den amerikanske rettsprofessoren Gerald Rosenberg i boken The Hollow Hope fra 1991, hvor forfatteren stilte spørsmål ved om rettssystemet kan frembringe sosiale reformer. Rosenberg hevdet at ved å være i forkant av offentlige etablerte holdninger på tematikker rundt sosiale reformer som abort, homofili og en-kjønnet ekteskap, risikerte man at konservative grupper mot-mobiliserer, at debatten polariseres og at moderate stemmer avskjæres.

Kulturkrigen som nå utkjempes i land som Polen mellom katolske, nasjonale familie verdier og et liberalt menneskerettighetsperspektiv der seksuelle minoriteter likestilles, har klare trekk av tilbakeslag eller «backlash» og politisk polarisering.

Men, det spørs likevel om «Ikke rør barna» er det beste slagordet for et parti som har knyttet seg så sterkt til den katolske kirken. Som ordføreren i Warszawa forsiktig uttrykte det, det er mulig at denne advarselen burde vært rettet mot den katolske kirken, der 382 prester nå er anholdt for overgrep mot barn.