Sudan overses også av en ubehagelig grunn: rasisme
I dette innlegget diskuterer jeg hvorfor krigen i Sudan – beskrevet som verdens største humanitære krise – får mindre medieoppmerksomhet og vekker mindre offentlig engasjement i Norge enn folkemordet i Palestina. Når spørsmålet om ulik oppmerksomhet tas opp, hører jeg ofte innvendingen: «Dette kan ikke handle om rasisme – se bare hvor mye vi bryr oss om 'brune barn' i Gaza.» Slike utsagn bygger imidlertid på en snever forståelse av rasisme.
På den ene siden argumenterer innlegget for at den relative stillheten om Sudan gjenspeiler rasistiske og orientalistiske forestillinger om Afrika som et «mørkt kontinent», preget av uløselige konflikter, sult, undertrykkelse og underutvikling. I dette verdensbildet, blir den sudanesiske befolkningen sett på som "allerede tapte". På den andre siden påpeker jeg at det brede offentlige engasjementet for Palestina er selektivt: det retter seg særlig mot kvinner og barn, og fremstiller palestinere som passive humanitære ofre – snarere enn som politiske subjekter med rett, ikke bare til frihet og sikkerhet, men også til å utøve motstand.
