Dyrt, men dyrebare: ukrainske flyktningdyr og biopolitikk i bevegelse [Precious Yet Precarious: Care and Regulation of Displaced Ukrainian Pets]

Kjæledyr som krysser grenser i krisesituasjoner, reiser vanskelige dilemmaer, men har så langt fått lite oppmerksomhet av forskere. I denne artikkelen undersøker vi hva som skjedde da flere tusen ukrainske flyktninger tok med seg kjæledyr til Norge etter Russlands fullskala invasjon i 2022. I en tid da restriktiv flyktningpolitikk og velferdsnasjonalisme dominerer den europeiske agendaen, har norske myndigheter gjort flere unntak fra gjeldende importregelverk og investert, sammen med dyrevelferdsorganisasjoner og frivillige, betydelige tid og ressurser i å ivareta disse dyrene. Vi utforsker hva som motiverte denne politikken, og hvorfor unntakene senere ble avviklet. Vi viser at statlige aktører primært var opptatt av biosikkerhet og grensekontroll, samtidig som kjæledyrs økende sosiale status og nordmenns empati med ukrainske flyktninger også påvirket aktørenes støtte og innstilling. Flyktningdyrene var dessuten ikke bare passive objekter for kontroll og omsorg, men utøvde en særegen emosjonell kraft som påvirket menneskelige holdninger og politiske beslutninger. Ved å løfte frem disse parallelle forklaringene gir vi med artikkelen et nyansert, etnografisk bidrag til forståelsen av Europas håndtering av ukrainske flyktninger og deres kjæledyr. Vi belyser også særtrekk ved den norske velferdsstaten og bidrar til bredere debatter om flyktningbeskyttelse og forholdet mellom mennesker og dyr i en «planetarisk» tidsalder.

[The movement of pets across borders during times of crisis raises complex questions, but it has so far received little scholarly attention. Following Russia’s full-scale invasion of Ukraine in 2022, thousands of Ukrainian refugees brought their pets to Norway. While restrictive asylum policies and welfare nationalism dominate the European agenda, many states – including Norway – facilitated the entry of pets by introducing regulatory exemptions. In collaboration with animal welfare organizations and volunteers, the state invested substantial human and financial resources in their care and protection. The article examines the motivations behind these policies and the reasons for their subsequent reversal. We show that while state actors were primarily concerned with biosecurity and border control, the growing social status of pets and widespread empathy for Ukrainians among the Norwegian public also shaped policy and practice. Moreover, the Ukrainian pets were not merely passive objects of care but exercised affective power, influencing human attitudes and political decisions. By foregrounding these parallel explanations, the article provides a nuanced ethnographic account of Europe’s response to Ukrainian refugees and their pets. It further highlights distinctive features of the Norwegian welfare state and contributes to wider debates on refugee protection and human–animal relations in a planetary age.]