Download this publication

Norske bedrifter opererer i en rekke utviklingsland, hvor problemer med fattigdom, dårlig styresett og brudd på menneskerettigheter ofte er store. Når man går inn i denne typen land, stilles man overfor store utfordringer knyttet til bedrifters samfunnsansvar. I møtet med denne typen utfordringer, har mange norske bedrifter etter hvert satt i gang ulike typer aktiviteter knyttet til samfunnsansvar, eller CSR (corporate social responsibility). Denne rapporten ser nærmere på norske bedrifters CSR-aktiviteter i fire utvalgte utviklingsland; Angola, Kina, Nepal og Brasil.

Rapporten viser at norske bedrifter har en lang rekke CSR aktiviteter i de fire utvalgte landene. På tross av mange velmenende tiltak, addresserer bedriftene i liten grad sentrale utfordringer i hvert av landene, slik som styresett-problematikk i Angola eller menneskerettigheter i Kina. Det er også et betydelig forbedringspotensiale i måten bedriftenes CSR-aktiviteter velges ut og drives på. Utviklingseffekten bedriftene mener deres CSR-aktiviteter har, er stort sett udokumenterte, og det er lite fokus på å dokumentere denne. Det gjøres lite eksplisitt behovsvurdering som grunnlag for bedriftenes CSR aktiviteter. Selv om de fleste bedriftene ser ut til å ha etablert systemer eller prosedyrer for kontakt med målgruppen for CSR tiltakene, varierer disse mye i omfang, grad av systematikk, og utforming. Bedriftene forholder seg i liten grad til nasjonale myndigheter og deres planer for utvikling.

Vanlige forslag for å forbedre bedriftenes CSR-aktiviter, er å legge til rette for kunnskapsoverføring om utviklingsspørsmål til bedrifter, samarbeid eller koordinering mellom bedrifter og andre utviklingsaktører, eller utarbeidelse av frivillige internasjonale standarder. Det er imidlertid lite trolig at svakhetene ved bedrifters CSR aktiviteter utelukkende skyldes manglende kapasitet eller evne blant bedriftene, slik denne typen tiltak forutsetter. Mye av det fokuset selskaper har i sitt CSR arbeid skyldes at de i utgangspunktet ikke er ment å bidra til utvikling, men heller til å forbedre bedriftens lønnsomhet. Det er med andre ord ikke evnen det står på, men viljen til å gjennomføre tiltak som retter seg først og fremst mot samfunnets interesser. Skal man få selskaper til å opptre bedre i utviklingsland, må man gjøre det i deres interesse å forbedre sin aktivitet innen CSR området. Man må altså gi selskapene incentiver til å opptre på en måte som bidrar til utvikling. Dette innebærer at man eksempelvis bør bruke statens eiermakt og innkjøpsmakt, og på andre måter påvirke bedriftenes økonomiske rammevilkår, for å drive frem mer ansvarlige bedrifter.