Våpenhvilen er signert, og både Hamas og Israel påstår at de vant krigen. Men hva betyr egentlig det?

 

Etter 11 dagers bombardement, store fysiske ødeleggelser og mer enn 240 palestinere drept i Gaza, er den lille kyststripen igjen på vei ut av nyhetsbildet. Spørsmålet er hva som skjer etter våpenhvilen.

Siden våpenhvilen etter krigen i 2014, har mer enn 450 palestinere blitt drept i Gaza. Det internasjonale samfunnet satt nokså stille i båten i 2018 da israelsk militære slo hardt ned på de hovedsakelig fredelige protestaksjonene mot grensen til Israel. Ro har primært vært et israelsk privilegium.

Som en reaksjon på at Hamas vant valget i 2006, innførte Israel og Egypt en omfattende blokade av den lille kyststripen. Israel kontrollerer seks av Gazas grenseoverganger, luftrommet, kystsonen og en bred buffersone langs grensen. Gaza er totalt avhengig av Israel for tilgang på vann, elektrisitet og telekommunikasjon. Gaza var delvis avstengt også før 2007, men blokaden har dramatisk forverret levevilkårene i Gaza, til omfattende fattigdom, skyhøy arbeidsledighet og total avhengighet av humanitær bistand. Nå har blokaden vart i 14 år, noe FN beskriver som «kollektiv avstraffelse». Bare dersom blokaden av Gaza heves, kan en ha et håp om at våpenhvilen varer.

Blankofullmakt

Hamas er terrorlistet av både USA og EU. Det har paralysert det internasjonale samfunnet og gitt Israel blankofullmakt til å angripe Gaza. Israelske militære og politikere vet at bombene ikke vil fjerne Hamas. Målet er massiv avskrekking, å holde situasjonen under kontroll til neste runde. Det kyniske begrepet «klippe plenen» brukes ubehagelig ofte. Israel håndterer Gaza som et militært mål og trenger dermed ikke forholde seg til de politiske realitetene, verken til Hamas, blokaden eller den mer enn 50 år lange illegale okkupasjonen.

Som alltid konkurrerer partene om hvem som vant: Hamas fikk vist at rakettene kan nå lenger enn før, og at de også griper inn når det gjelder Øst-Jerusalem og al-Aqsa-moskeen; Israel kan vise til avskrekkingseffekten. Men Gaza kan ikke sees som et spørsmål om kun Hamas. Gazastripen er et av verdens tettest befolkede områder, der de fleste er flyktninger etter krigen i 1948. Disse holdes i praksis som gisler. Konflikten er større enn bare Gaza. Å heve blokaden er essensielt, men som denne runden viser henger hele Palestina-spørsmålet sammen. Det som starter i Jerusalem kan spre seg til Gaza, og omvendt.

I starten av mai utløste den diskriminerende politikken Israel fører i palestinske Øst-Jerusalem en grasrotmobilisering. På tvers av geografi, innad i Israel, i Øst-Jerusalem, Vestbredden og i eksil mobiliserer palestinere mot okkupasjonen, utdrivelse og press på hjem og land, mot det både Human Rights Watch, B’tselem og FNs utsending har betegnet som undertrykkelse under en apartheidstat. En slik bred grenseoverskridende mobilisering er en avvisning av den geografiske fragmenteringen som har blitt påtvunget palestinerne. Oppfatningen av Israels rolle kan være i ferd med å endre seg internasjonalt.

Gjenoppbygging og veien videre

Ifølge FN, er 58 skoler, ni sykehus, flere fabrikker, restauranter og omtrent 1800 bygninger og boliger bombet og skadet. Erfaringene fra angrepene mot Gaza de siste 15 årene har vist at Israel ikke betaler for materielle skader og kompenserer ikke sivile ofre eller deres familier. I stedet er det EU sammen med vestlige donorer og land i regionen som igjen vil finansiere gjenoppbyggingen av Gaza. Ennå er det store ødeleggelser fra de israelske bombene i 2014 som ikke er bygd opp igjen. Gjennom blokaden, kan Israel fortsette å forsinke gjenoppbyggingen fram til neste konfliktrunde.

Internasjonale prosesser, veikart og avtaler for fred er for lengst gått ut på dato men holdes kunstig i live gjennom skytteldiplomati og bistandsmidler. De siste 25 årene har vist at Israel ikke trenger en fredsavtale med palestinerne. Norge leder koordinering av bistanden til Palestina og har plass i Sikkerhetsrådet. Norge bør bidra til at bistand ikke bare trappes opp, men at konflikten flyttes ut av det snevre bistandssporet, der den har vært siden Oslo-prosessen mislyktes. Det trengs dype strukturelle grep som presser Israel til å avslutte okkupasjonen. Et sted å starte kan være å følge Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 og tydelig differensiere mellom Israel og okkupasjonsøkonomien. Alle investeringer som bidrar til okkupasjonsøkonomien bør avsluttes umiddelbart.

Kjersti G. Berg

Associated researcher

Jørgen Jensehaugen

senior researcher
PRIO