I store deler av Sudan er kjønnslemlestelse av jenter fremdeles vanlig. Ni av ti kvinner er omskåret. I 2008 satte aktivister, media og sivilsamfunnet i Sudan kjønnslemlestelse på dagsordenen. Det ble foreslått et forbud i den nasjonale barneloven, men dette mislyktes. Likevel har seks av Sudans 18 stater kriminalisert omskjæring, ifølge fellesprogrammet til UNICEF og FNs befolkningsfond (UNFPA) mot kjønnslemlestelse. En av disse statene er Rødehavet som ligger i Øst-Sudan. Rødehavet er kjent for å være ekstremt konservativ når det gjelder kvinnerettigheter, og kjønnslemlestelse er svært utbredt. I et av mine forskningsprosjekter valgte jeg Rødehavet som case med ønske om å studere et positivt eksempel på en stat som hadde klart å kriminalisere kjønnslemlestelse nærmest mot alle odds. I stedet fant jeg en papirtiger av en lov som slett ikke beskytter jenter mot omskjæring.

 

Norsk og internasjonal støtte mot kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse er en skikk som bryter med kvinners og jenters reproduktive rettigheter. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at så mange som 140 millioner jenter og kvinner over hele verden har blitt utsatt for kjønnslemlestelse og at om lag tre millioner jenter er i faresonen hvert år. Kjønnslemlestelse er stort sett konsentrert rundt 29 land i Afrika og Midtøsten. Egypt, Etiopia, Kenya, Nigeria, Somalia og Sudan står for 75 prosent av alle tilfeller på verdensbasis.

 

De fleste inngrepene gjennomføres på sudanske jenter når de er mellom fem og elleve år.

Den minst omfattende formen av kjønnslemlestelse som gjøres i Sudan kalles sunna. Den innebærer delvis eller total fjerning av klitoris. Den mest alvorlige - infibulering - innebærer fjerning av indre og ytre kjønnslepper, og vanligvis klitoris. Deretter sys huden igjen over skjedeåpningen og kun et lite hull etterlates. I Sudan kalles denne typen som oftest faraonisk omskjæring. Av de 29 landene der kjønnslemlestelse er vanlig, er Sudan et av få som ikke har kriminalisert skikken på nasjonalt nivå.

 

Fellesprogrammet til UNICEF og FNs befolkningsfond (UNFPA) mot kjønnslemlestelse er det største globale programmet for å avskaffe skikken. Norge er en av de største giverne og dekker over 60 prosent av budsjettet for fellesprogrammet. Programmet søker å beskytte kvinner og jenter mot kjønnslemlestelse ved hjelp av en rettighetsbasert og kulturelt sensitiv tilnærming i Sudan og 16 andre land. Fellesprogrammet har presset på for og finansiert initiativer både på nasjonalt og regionalt plan for å kriminalisere kjønnslemlestelse i Sudan. Forsøket på å kriminalisere kjønnslemlestelse i den nasjonale barneloven har så langt feilet, mye på grunn av konservative religiøse aktører som hevder at forslaget er i strid med islamsk lov. Så langt har fire stater kriminalisert kjønnslemlestelse. Sør-Kordofan på grensen til Sør-Sudan kriminaliserte kjønnslemlestelse i en egen lov allerede i 2008. Gedarif og Rødehavet i øst, og Sør-Darfur i vest har kriminalisert kjønnslemlestelse som et ledd i etableringen av barnelover på statlig nivå. Det er lover på gang i minst tre andre stater. Tallet i UNICEF og UNFPA rapporten referert til innledningsvis er derfor noe overdrevet.

 

Kriminalisering av kjønnslemlestelse i Rødehavet

Kriminalisering av kjønnslemlestelse i Rødehavet startet parallelt med den nasjonale prosessen. I 2007 klarte Rødehavet overraskende nok å kriminalisere alle former for kjønnslemlestelse uten synlig motstand i det regionale parlamentet. Men etter at loven ble vedtatt, protesterte stammeledere fra Beja-gruppen, den klart største etniske gruppen i Rødehavet. Beja-gruppen praktiserer en ekstrem versjon av kjønnslemlestelse. De gjennomfører inngrepet før jentebarn har rundet ett år. De kaller dette kushabi og mener at det er forenlig med islam. Det ble etter hvert så mye motstand mot loven at artikkelen som kriminaliserte kjønnslemlestelse ble tatt ut, dette altså etter at loven ble vedtatt.

 

Men kampen for kriminalisering stoppet ikke opp av den grunn. Med press og finansiering fra fellesprogrammet mot kjønnslemlestelse kom et nytt forsøk i 2011, som ifølge aktivister og internasjonale aktører intervjuet i Khartoum var en ubestridt suksess. Ifølge UNICEF i Khartoum (intervju 2012), «vi begynte for alvor å jobbe for kriminalisering på statlig nivå etter at forsøket feilet nasjonalt. Og vi har lykkes i flere stater. Sør-Kordofan introduserte en egen lov for å kriminalisere kjønnslemlestelse i 2008. I Gedarif ble kjønnslemlestelse kriminalisert som en del av barneloven i 2010 og det samme skjedde i Sør Darfur og Rødehavet i 2011».

 

Men da sudanske samarbeidspartnere gjorde intervjuer i Rødehavet sommeren og høsten 2016 kom det frem opplysninger som tyder på at kjønnslemlestelse slett ikke er kriminalisert. Loven har store mangler. Upresis bruk av begreper og manglende definisjoner av omskjæring legger til rette for at stammeledere som ønsker å fortsette med kjønnslemlestelse lett kan omgå loven. En kritisk analyse avslører at loven riktignok forbyr faraonisk omskjæring, men definerer det ikke som infibulering. Ikke bare sender dette sterke signaler om at sunna omskjæring er tillatt. Men i Rødehavet brukes begrepet kushabi om infibulering, ikke faraonisk omskjæring. Så lenge faraonisk omskjæring ikke defineres i loven ligger forholdene til rette for at stammeledere lett kan omgå den. I tillegg beror kriminaliseringen på at helseministeren skal utstede et pålegg om dette, noe han fremdeles ikke har gjort seks år etter loven trådte i kraft. Det foreligger heller ingen strafferamme for lovbrytere. Dermed er det ikke så overraskende at stammeledere ikke tok seg bryet med å protestere mot lovforslaget i 2011 slik de gjorde i 2007. Denne gangen følte de seg rett og slett ikke truet.

 

Et politisk kompromiss uten innhold

På overflaten er Rødehavet en suksesshistorie, men loven som skulle kriminalisere kjønnslemlestelse er en papirtiger. Likevel fremhever rapporter fra UNICEF og UNFPAs fellesprogram at hele seks sudanske stater har kriminalisert alle former for kjønnslemlestelse. 2011-loven synes å være det perfekte politiske kompromisset: stammeledere er fornøyde og internasjonale donorer har tilsynelatende fått valuta for pengene. Men jentebarn i Rødehavet har fremdeles ingen beskyttelse mot kjønnslemlestelse.