Frihet er trolig noe mange nordmenn lenge har tatt for gitt. Norge regnes som et av verdens tryggeste og mest likestilte land, og min generasjon har vokst opp i det noen beskriver som en “dyp fred” i Europa. I dag opplever mange at denne friheten står på spill. Russland har brutalt invadert sitt naboland Ukraina, frykten for storkrig vokser, høyreekstremismen er på frammarsj i Europa, og hele den liberale verdensordenen er under press. I dette innlegget vil jeg reflektere over ulike måter vi forstår frihet på, og særlig forholdet mellom frihet og sikkerhet i dagens Norge. Jeg vil løfte frem to tilsynelatende paradoksale trekk: at Norges og Europas frihet i dag forsvares gjennom stadig strengere og mer brutal grense- og asylpolitikk – og gjennom oppfattende militær opprustning, inkludert økende fokus på atomvåpen som avskrekkingsmetode. Spørsmålene jeg vil stille er: Blir vi egentlig friere og tryggere av stengte grenser og flere våpen? Hvilken frihet er det som beskyttes – og på bekostning av hvem og hva? Og hva kan antropologer bidra med i disse høyst politiske og betente debattene om Norges og Europas sikkerhet og frihet?

Recent CMI publications: