Mellom 2015 og 2025 har EU og Norge håndtert to ulike «flyktningkriser»: den såkalte europeiske flyktningkrisen som tiltok i 2015, og den omfattende fluktbevegelsen fra Ukraina etter Russlands angrep i 2022. Denne artikkelen gir en kritisk vurdering av hvordan Europa og Norge har forholdt seg til men-nesker på flukt og til folkeretten i dette tiåret. Jeg argumenterer for at Europas grensepolitikk kan forstås som et angrep på flyktningers rettigheter og mobi-litet, der ikke-europeiske migranter systematisk forhindres i å utøve sin rett til å søke asyl eller isoleres i overfylte og uverdige leirer, under påskudd av å beskytte europeiske borgere og velferdsstater. Samtidig behandles afrikanske, arabiske og søreuropeiske land som lagerhus for flyktninger på ubestemt tid. Kunne EU og Norge ha svart annerledes? Artikkelen løfter frem levde erfa-ringer og synspunkter fra asylsøkere, greske borgere, norske hjelpearbeidere, jurister og politi, som på ulike måter utfordrer (nord)eurosentriske perspekti-ver, kriseretorikk og oppfatningen av asyl som et sikkerhetspolitisk anliggende. Jeg konkluderer med at det er i Norges egeninteresse å forsvare asylretten og bidra til mer rettferdige løsninger på verdens flyktningutfordringer – som et viktig bidrag til å reparere en liberal verdensorden under økende press.
English abstract:
Between 2015 and 2025, the EU and Norway have faced two “refugee crises”: the so-called European refugee crisis that escalated in 2015, and the large-scale displacement from Ukraine after Russia’s full-scale invasion in 2022. This article critically examines how Europe and Norway have responded to refugees and to international law during this decade. I argue that European border policy can be understood as an attack on refugees’ mobilities and rights – where non-European migrants are systematically denied the right to asylum or isolated in overcrowded and undignified camps in the name of European security and welfare. Meanwhile, African, Arab and Southern European countries are treated as indefinite “warehouses” for refugees. Could the EU and Norway have responded differently? Drawing on lived experiences and perspectives of asylum seekers, Greek citizens, Norwegian aid workers, lawyers and police, the article challenges (North)Eurocentric narratives and responses that securitise asylum. I conclude that defending the right to asylum and promoting fairer solution is not only ethically right, but also in Norway’s strategic interest – as part of repairing a liberal world order under growing pressure.]
